Landet trenger denne bråkete og plagsomme stemmen

Bergens Tidendes oppgave har vært å styrke vestlendingens stemme. Det blir viktigere enn noen gang de neste ti årene.

Øyulf Hjertenes
Sjefredaktør

Eirik Brekke

La oss starte på en liten holme i Sunnfjord, i et 100 år gammelt hvitt trehus, fiskerbondens hjem, på et soverom i andre etasje. Det er ikke tapet som dekker veggen. Det er «Bergens Tidende» fra fredag 8. juni 1923.

Hummereksporten over på norske hender, heter det på veggen. Statens utidige innblanding er et annet tema. Siste nytt fra Logen og Koncertpalæet.

Siste nytt fra By’n.

I dag er det 150 år siden boktrykker Johan Wilhelm Eide ga ut den første utgaven av Bergens Tidende. Eides ambisjon var å bidra til dannelse, opplysning og ikke minst til maktbalanse mellom landsdelene.

«Når byen og stiftet ikkje hadde noka stemme eller samtale, då fall Vestlandet gjennom når resten av pressa i Norge diskuterte politiske og kommunikasjonsmessige spørsmål. I desse større samanhengane, der ein ofte fann løysingane for heile landet, var ikkje Bergen og omlandet representert», skriver forfatter Gudmund Skjeldal i boken «Vestover – Bergens Tidende i 150 år», som kom ut i november.

Uten en stemme, uten en felles samtale, uten en kollektiv krangel – finnes det da et Vestland?

ORDENE PÅ VEGGEN: Veggene i huset til Øyulf Hjertenes sine oldeforeldre var tapetsert med Bergens Tidende. Privat

Bergens Tidende ble startet som en avis for Bergen. Stryningen Eide var en verdensmann og en vestlandsmann, men avisens radius var diktert av kommunikasjonene. I tiårene som skulle komme var det også bedre kommunikasjoner som gjorde det mulig for avisen å bli «Vestlandets storavis». Veier, broer og tunneler åpnet opp Vestlandet og kortet ned reisetidene. Der avisen ikke kom frem, ble sjøfly rekvirert.

På det meste solgte Bergens Tidende over 100.000 aviser om dagen. BT ble regionens røst, og stedet hvor Hordaland og Sogn og Fjordane kunne holde en felles samtale. Eller gode krangler, som noen vil kalle det.

Digitaliseringen og endringen i lesemønstrene de siste 20 årene har satt ressursene og posisjonen som Vestlandets storavis under press. Enda flere veier og broer og tunneler har kommet til, men hovedveien for BTs journalistikk er ikke lenger papiravisen. Det er smarttelefonen.

Les også

Fra spesidaler til digitale abonnenter: BT gjennom 150 år

Mobilen er allerede i dag vår største og viktigste kanal for å nå ut med journalistikken. Distribusjonen stopper ikke lenger ved fjorden eller ved fjellet. Det gir muligheter. Vi kan enkelt nå ut til alle som føler tilhørighet til Bergen og Vestlandet, enten de sitter i Oslo, Bergen, Stavanger eller Luster. Siden 2015 har tallet på abonnenter steget med 15.000.

Bergens Tidende leses nå av 289.000 mennesker hver dag. Avisens ambisjon er å være vestlendingens leirbål også i årene som kommer.

Men Vestlandets storavis må nødvendigvis være noe annet i dag enn det var på 1990-tallet. I en digital verden, hvor tilgangen på informasjon er endeløs, gir det ingen mening at BT skal være «alt for alle», slik målet en gang var. BTs fremste oppgave blir en annen: Å løfte de store, viktige sakene i landsdelen opp på en regional og nasjonal agenda.

Det er ikke alltid vi lever opp til forventningene vi har til oss selv. Historien om BT har sine mørke sider. Og når BT har sviktet, har ikke ydmykhet vært avisens fremste egenskap. Det må vi lære av, alle vi som jobber i BT i dag, og alle de som kommer etter oss: Still med et åpent sinn. La alle komme til orde. Vær åpen og ærlig om egne feil.

Troverdighet er noe avisen må gjøre seg fortjent til hver eneste dag.

Troverdighet er også selve grunnlaget for rollen som pressen og Bergens Tidende spiller i demokratiet. En vesentlig del av denne oppgaven handler om å holde makten ansvarlig, og borgerne informert. En like vesentlig del handler om å kaste lys på spørsmål som ikke bare er viktige for Vestlandet, men som også er avgjørende for hvordan det norske samfunnet skal utvikle seg de neste ti årene.

Næringsliv og omstilling kan tjene som et eksempel. Oljeprisfallet i 2014–2015 fikk dramatiske konsekvenser på Vestlandet, men skapte knapt en krusning i hovedstaden. Heller ikke hos NRK, som tilsynelatende prioriterer blålys på Bøler foran titusenvis av arbeidsplasser på Vestlandet.

Hendelsene illustrerer et grunnleggende problem i Norge i dag: Avstanden mellom den politiske makten og definisjonsmakten på den ene siden, og virkeligheten på den andre, er urovekkende stor. Dette er en farlig utvikling. Et demokrati og en velferdsstat som ikke forstår hvordan verdier faktisk skapes, er et samfunn på vei mot grunnstøting.

Derfor blir Bergens Tidendes journalistiske oppgave viktigere enn noen gang i årene som kommer. En nesten 50 år lang oljefest vil bli avløst av innstramminger, tøffe prioriteringer, raske endringer og hard internasjonal konkurranse. Da er det avgjørende for nasjonen at Vestlandet hever røsten. Av hav er vi kommet, av hav skal vi atter gjenoppstå.

I et slikt perspektiv handler ikke betegnelsen «Vestlandets storavis» om være til stede på hvert et kommunestyremøte i det nye Vestlandet fylke, hvis det er det som blir navnet. Bergens Tidendes oppgave blir en annen: Å kaste lys på det vi skal leve av i fremtiden. Å holde makten som styrer oss ansvarlig. Å fortelle historiene som betyr noe fra vår region, og som beriker hele nasjonen.

Kort sagt, vår oppgave blir å gjøre jobben slik som Johan Wilhelm Eide beskrev den i 1868.

Les også

Dette mener leserne om BT

Fra 2020 blir Hordaland og Sogn og Fjordane til et nytt storfylke, en region, som inntil videre heter Vestlandet. Foreløpig er det skrint med oppgaver i den nye regionen. Men steget er det første på veien mot en mer samlet region. Samling trengs i en landsdel hvor nabohat og splid har vært høyt verdsatte fritidssysler.

På tross av dette, har det alltid vært noe verre der ute enn naboen, nemlig makten i Oslo. Det har forent de uforenlige, med Bergen som samlende kraft. Bergen har vært By’n, et vestlandsk episenter, en magnet som har trukket til seg siddiser og sunnfjordinger, men også tanker og ideer fra kontinentet.

SVUNNEN TID: På en holme i Sunnfjord ligger huset til Øyulf Hjertenes sine oldeforeldre. På kaien her satt han som tenåring og leste Bergens Tidende. Privat

Akkurat som historien om BT: Avisen ble stiftet av en nordfjording som tok med seg opplysningsideene fra kontinentet. Allerede i mellomkrigstiden ble BT byens største avis, omtrent på samme tid som en fredagsutgave kom på veggen hos mine oldeforeldre på en liten holme i Sunnfjord.

70 år senere skulle jeg som tenåring sitte på kaien på øyen og tråle meg gjennom Bergens Tidende, ennå i fullformat.

24 år etter det igjen skulle jeg sitte på den samme kaien og lese BT på mobilen.

Siste nytt fra By’n.

Denne kakofonien som kalles Vestlandet, er en sta, stolt og trassig landsdel som ikke er plaget av angst for autoriteter. Nå når oljealderen er på hell, og Norge må gjøre tøffe prioriteringer, trenger landet denne høylytte og plagsomme stemmen mer enn noen gang.

Det er Bergens Tidendes oppgave å bidra til at stemmen blir hørt.