Kvinner uten ansikt

Nikab er provoserende og kvinnefiendtlig. Men på hvilket grunnlag kan plagget forbys?

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Mange ble opprørt da Islamsk Råd ansatte nikabkledde Leyla Hasic etter å ha fått penger fra staten for å fremme dialog og forståelse.

Nikab dekker hele kroppen, utenom en glipe til øynene. Plagget vekker vemmelse og assosiasjoner til det kvinneundertrykkende og ekstreme islam, og det blåser en forbudsvind gjennom Europa og norske partier.

Men er forbud riktig? Og på hvilket grunnlag?

I 2011 ble det ulovlig å skjule ansiktet offentlig i Frankrike. Forbudet var nøytralt formulert, men motivet var å ramme de heldekkende muslimske plaggene nikab og burka. Straffen var bot på 150 euro, samt et kurs i franske verdier.

En pakistanskfødt kvinne i 20-årene, kun kjent som S. A. S, klaget forbudet inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). For henne handlet ikke sløret om å tilfredsstille menn, men sin egen religiøse samvittighet.

I juli 2014 fikk Frankrike medhold av domstolen: Forbudet var ikke i strid med menneskerettighetene.

Religiøse uniformer er vernet av religionsfriheten i artikkel 9, uavhengig av motivasjonen for å bære dem. Friheten til å uttrykke sin religion kan imidlertid begrenses hvis det er «nødvendig» av hensyn til offentlighet sikkerhet, orden, helse eller moral, eller for å beskytte «andres rettigheter og friheter».

I retten la franske myndigheter frem en rekke argumenter for forbudet: Kvinneundertrykkelse, verdighet, offentlig sikkerhet, og visse minimumskrav til menneskelig samvær. De fleste ble avfeid av domstolen.

Staten kan ikke fremkalle likestilling ved å forby en praksis som forsvares av kvinner, mente EMD. Og selv om sløret vekker ubehag, er det et uttrykk for kulturell identitet og pluralisme. Heller ikke Frankrikes skarpe skille mellom stat og religion – la laïcité – spilte noen rolle.

Det eneste argumentet som fikk gjennomslag, var at det å skjule ansiktet bryter med konseptet «vivre ensemble» – å leve sammen. EMD aksepterte at heldekkende slør skaper en barriere som ikke er forenlig med sameksistens. Det var en kløktig teknikalitet: Forbudet ble dermed godtatt uten å støte verken kvinner, religion eller islam.

Dommens vide spillerom satte fart i forbudsiveren over hele Europa. Nikab er forbudt både i Belgia, på offentlige bygninger i Nederland og i enkelte regioner i Spania og Sveits. Tysklands statsminister Angela Merkel vil forby heldekkende slør overalt der det er rettslig mulig.

I Norge ble Frps forslag om å forby burka og nikab nedstemt av Stortinget i 2010, men i fjor høst startet regjeringen arbeidet med forbud i undervisningssituasjoner. Det vil ramme alt fra barnehager til voksenopplæring, offentlig som privat, ansatte, barn og voksne.

Forslaget støttes av både Ap, Venstre, SV, Sp og KrF, og Lovavdelingen i Justisdepartementet er ikke i tvil om at det er juridisk holdbart.

EMD har riktignok aldri behandlet noen slik sak, men hensynet til sosial interaksjon og samhandling gjør seg enda sterkere gjeldende på skolen enn ellers.

Enkelte vil dra forbudslinjen enda lenger. Det er imidlertid en vesentlig forskjell på heldekkende plagg og andre religiøse gevanter. Hodeplagg som hijab og turban kan åpenbart ikke forbys på grunnlag av «sameksistens».

I Belgia fikk en kvinnelig resepsjonist sparken da hun nektet å ta av hijaben. EU-domstolen mente det var greit, fordi forbudet mot religiøse symboler på arbeidsplassen ikke var diskriminerende.

EMD har aldri kommet til at forbud mot hijab og turban ved offentlige skoler og universiteter krenker religionsfriheten, og har avvist flere klager som «åpenbart grunnløse».

Det er imidlertid verdt å merke seg at de fleste av sakene gjelder stater med sterke verdslige tradisjoner, som Frankrike, Sveits og Tyrkia, og at EMD legger stor vekt på hensynet til sekularismen i tilfeller hvor plagget ikke dekker ansiktet.

Det gjør overføringsverdien til Norge usikker. Vi har et svært tett forhold mellom stat og kirke, og står på ingen måte i noen sekulær tradisjon. Dermed er det fare for at slike forbud kan være i strid med både religionsfriheten og forbudet mot diskriminering.

Det at internasjonale domstoler godtar forbud på visse vilkår, betyr ikke at forbudslinjen er klok.

I «S.A.S. mot Frankrike», minner EMD om risikoen for å forsterke stereotypier og intoleranse. Andre kritikere mener forbud fører til diskriminering, opprør og tvinger kvinner til å leve isolert fra samfunnet – stikk i strid med intensjonen.

Det finnes heller ingen indikasjon på at forbud har redusert bruken av nikab og burka – tvert imot. 10 av 32 franske kvinner som ble intervjuet av menneskerettsorganisasjonen «Open Society Justice Initiative» (OSJ), begynte først å dekke seg til da debatten tilspisset seg.

«Kvinner som lever i et frihetselskende land, skal slippe denne type tvang», sa Frp-leder Siv Jensen da hun argumenterte for nikabforbud i 2010.

Men forbud er ingen garanti mot verken tvang eller undertrykkelse. Det er dessuten ikke grunnlag for å fastslå at bruken er tvangsstyrt. Ifølge tenketanken Minotenk, brukes nikab hovedsakelig av radikale annengenerasjonsinnvandrere og konvertitter, gjerne knyttet til de ekstreme miljøene «Islam Net» og «Profetens Ummah».

Nikab er altså primært assosiert med opprør. Det er dermed naturlig at et forbud får folk til å bruke det i protest.

«Jeg synes det er utrolig at de samme menneskene som er så opptatt av ytringsfrihet, reagerer på at en kvinne med nikab kommer seg ut av huset og deltar i arbeidslivet», sa generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd til TV 2 etter ansettelsen av Leyla Hasic.

Et problem med liberale verdier, er at de alltid møter opp i døren når det er snakk om forbud. Dermed kan folk som Afsar si slike ting med dårlig skjult trass. Men at islamske miljøer bevisst provoserer med fanatiske klesuttrykk, gjør ikke forbud mer riktig.

I 2012 forbød bystyret motorsykkelvester på skjenkestedene i Bergen. Forbudet var basert på en enkelt observasjon av et Hells Angels-medlem som tok seg en øl. Hells Angels var kjent som en kriminell og voldelig gjeng, og vestene ble oppfattet som «selve symbolet på man har valgt å melde seg ut av samfunnet». Lyder det kjent?

Et norsk forbud mot nikab skyter spurv med kanon på samme måte. Ingen vet hvor mange som bruker nikab i dag, men tankesmien Minotenk anslår mellom 50 og100 kvinner. Tildekking er altså ikke et kjempeproblem.

I dag virker det særbergenske forbudet mot motorsykkelvester forbudet fullstendig absurd. Kanskje vil den heseblesende innsatsen for å forby religiøse plagg fremstå på samme måte, om noen år.