Europeisk datavegring

Den norske debatten er preget av forestillingen om at Norge er datalagringsdirektivets siste gjenstridige utpost. Helt feil.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

DEN 2. MARS I FJOR var EUs hovedkvarter i Brussel preget av et juridisk jordskjelv. Den dagen erklærte grunnlovsdomstolen i Tyskland at datalagringsdirektivet (DLD) strider mot tysk grunnlov. Innføringen av direktivet i tysk regelverk ble kjent ugyldig.

DLD skal gi myndighetene anledning til å lagre absolutt alle innbyggernes datatrafikk i et visst tidsrom, i tilfelle noen der ute skulle prøve seg på terrorisme eller annen alvorlig kriminalitet. Ideen har ikke slått godt an i Europas mest folkerike og mektigste stat. 69.3 prosent av tyskerne er negative til datalagringsdirektivet,

Nå er tyskerne trolig mer skeptisk til alt som smaker av overvåking enn oss — med tanke på landets ikke så fjerne historie. I desember foreslo justisminister Sabine Leutheusser-Schnarrenberger derfor at hele direktivet bør avskaffes, og erstattes med mer målrettede og situasjonsbetingede lover. Men får Tysklands kompakte kritikk av DLD konsekvenser her i Norge?

Ser ikke sånn ut.

Til nå har datalagringsdirektivet ikke ført til kokende folkelig engasjement her i landet

MANDAG NESTE UKE kan direktivets skjebne i Norge bli avgjort, i et relativt lukket rom i Oslo et sted. Da skal Høyre ha sentralstyremøte. I dag er det kun Arbeiderpartiet som vil ha DLD inn i norsk lovverk. Regjeringspartnerne SV og Sp sier blankt nei. Statsministeren er avhengig av støtte fra et visst antall av Høyres stortingsrepresentanter for å få viljen sin.

Situasjonen har satt Høyre-leder Erna Solberg i klemme. Sier Norge nei til DLD, hevdes det at hele EØS-avtalen kan stå i fare. Dersom Erna fristiller sine folk, risikerer hun å få ansvaret for at Norge får problemer med avtalen med EU. Det svir, i et generelt meget EU-vennlig parti.

Eller hun kan svinge partipisken for å tvinge frem et ja til DLD. Og dermed risikere dyp splittelse i egen flokk. Massiv innsamling av informasjon om alle borgere er som grovsalt i liberalkonservative sår. Noen av de mest debattsterke og hyperaktive DLD-motstanderne finnes nemlig i Høyre.

Flere kommentarer fra Frode Bjerkestrand:

Les også

R.I.P. Folkeskikk

Les også

Krig i tåkens tidsalder

Les også

Gull av grådata

DLD-DEBATTEN her til lands er et interessant teater. Argumentasjonen er hard, men selektiv. Den preges i stor grad av at det er to svært viktige prinsipper som står mot hverandre:

Kriminalitetsforebygging vs. personvern.

Det er to universer som er på kollisjonskurs her, og debatten har rast rundt om i Europa siden DLD ble vedtatt i EU i 2006. Problemet er at støyen ikke helt har nådd gjennom nord for Skagerrak. Derfor har de europeiske strømningene heller ikke helt fått fotfeste i norsk debatt.

NÅ TRENGER Erna Solberg neppe engste seg for EØS-avtalen. Selv Arbeiderpartiet har skjøvet dette argumentet i bakgrunnen de siste månedene, sikkert fordi rapportene sørfra ikke er så oppløftende.

DLD ble konstruert for å bedre kriminalitetsbekjempelse, samtidig skulle det skape like vilkår for dem som skulle lagre opplysningene — IT-næringen. Etter fem år med kjelkeføre for DLD, har EU selv satt i gang en evaluering av direktivet. I april i fjor lekket et internt arbeidsdokument fra evalueringen ut til mediene. I dokumentet heter det at direktivet til nå stort sett har vært en fiasko.

Dokumentforfatterne konkluderer med at direktivet ikke har bidratt til å redusere kriminalitet eller til å øke oppklaringsgrad. Direktivet har samtidig ført til stor uro og ulikheter i nasjonale regelverk, og til stor usikkerhet om hvem som skal betale regningen.

EUs evaluering er blitt utsatt flere ganger. Siste stalltips er at den blir offentliggjort i mars i år.

TYSKLAND er ikke alene i motstandsvalsen. Også i Ungarn og Romania er gjennomføringen av DLD blitt kjent grunnlovsstridig - blant annet på grunn av at det i prinsippet strider mot FNs konvensjon om menneskeretter.

I Belgia, Østerrike og Sverige har det vært sterk politisk motstand mot DLD. For oss er kanskje den svenske prosessen mest interessant. I nabolandet førte de politiske motsetningene til at saken drøyde kraftig ut i tid. EU valgte til slutt å sette saken på spissen ved å sende den til EU-domstolen. Den påla Sverige å innføre DLD, under trusler om straff og ydmykelse.

Interessant nok var det Moderaterna som måtte få fart på saken. Partiet var helt til mars i fjor motstandere av DLD. Men EUs harde pisk har hatt effekt. Regjeringen Reinfeldts forslag ble lagt frem for Riksdagen i fjor høst, men er ennå ikke vedtatt.

TIL NÅ har datalagringsdirektivet ikke ført til kokende folkelig engasjement her i landet. Kanskje navnet alene virker litt kvelende. Men saken handler om prinsipper som nærmest oppfordrer til kompromissløshet. NRK-advokat Jon Wessel-Aas, som er representant for Den internasjonale juristkommisjonen i Norge, sier at det er nokså opplagt at det vil bli en rettslig prøving av DLD i Norge, dersom Stortinget vedtar å gjøre det til norsk lov.

Siden implementeringen av DLD er grunnlovsstridig i Tyskland og Romania, er det åpenbart at forholdet til menneskerettskonvensjonen bør prøves her i Norge og, mener Wessel-Aas.

Kjør debatt. Igjen.

Publisert: