På forhånd takk for alt

Når rockestjerner dør, kommer det som et sjokk hver gang. Det er på tide å ta sorgene på forskudd.

Publisert:
Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

STJERNER: Ringo Star, Patti Smith, Tina Turner, Keith Richard og Mick Jagger. Foto: Endre Maurstad Lilletvedt

Denne uken døde «heartland»-rockens majestet. Tom Petty (66) tok gitaren med seg og stakk til himmels, og dødsfallet spredte sjokk og gru over hele den vestlige verden. Akkurat som da David Bowie (69), Glenn Frey (68), Leonard Cohen (82) og ungsauen Prince (59) døde i fjor.

Sorgen er overveldende, og preget av en patos som vanligvis bare blir guder til gode.

Enhver begravelse er plaget av en bitter erkjennelse: Når kisten går i jorden, blir alle ord fåfengte. Vi skulle ha sagt alt før, vi skulle ha tømt våre hjerter mens dere var i levende live.

Dette er derfor et fortvilet forsøk på å skrive en forhåndsnekrolog for dere som fremdeles vandrer blant oss, noen av musikkhistoriens fineste folk.

Dere som har gjort livet lyst og levelig når alt har gått på tverke og det har vært for lavt under taket. Så slipper vi kanskje å bli så inderlig rystet hver eneste gang en av dere faller til marken i fremtiden.

Les også

DAVID BOWIE: Den evige stilskaperen.

Kjære Tina Turner (77), Patti Smith (71), Stevie Nicks (69) og Chrissie Hynde (66):

Når livsklokken tikker mot 70 og 80 år, bør det ikke være overraskende at folk stryker med. I alle fall ikke når det gjelder folk som bruker hjernen som kjemilaboratorium og leveren som punchingball.

Likevel dør ingen mer uventet enn rockens største stjerner. I våre hoder er dere garantert evig liv, og vi gjør stadig den kognitive feilslutningen å tro at døden heller ikke gjelder for kroppene deres. Som om dere kunne stå der og riffe «Stairway To Heaven» til evig tid.

Du verden, så rare vi er.

FREMDELES LEVENDE: Tina Turner (77).

Beste Debbie Harry (72), Joni Mitchell (73), Cher (71) og Aretha Franklin (75):

Det hevdes at sorgen over rockedøden er en guttegreie, helst for folk som opplevde verden slik den veltet på seg på 1960- og 1970-tallet. Det er godt mulig. Den generasjonen mannfolk var tungt preget av etterkrigstidens traumer, komplekser og moralske begrensninger, og følte kanskje et akutt behov for å gi litt mer faen.

Det er også godt mulig at menn den gangen var emosjonelt avkortet, og at en rockelåt på tre vers og refreng var deres eneste mulighet til å formidle hjerte, smerte og eventuell eufori. Eller kanskje vi ikke skal gjøre kjønn til en vesentlig faktor her. I døden er vi alle like. Og de første rockerne skal bli de siste.

Stjernene den gangen representerte noe absolutt nytt og normsprengende. Suset fra evigheten er hørbart, og dere blir aldri glemt, i motsetning til mange av dagens mest profilerte artister. For eksempel sliter jeg med å tro at Aviciis EDM-monsterhit «Levels» fra 2011 vil bli husket om 50 år. Men jeg kan ta feil.

Les også

BRITT SØRENSEN: Takk for sangene, Mr. Cohen.

FREMDELES LEVENDE: Keith Richards (73) i Rolling Stones. Foto: Yui Mok / PA

Fineste Bob Dylan (76), Keith Richards (73), Mick Jagger (74), Paul McCartney (75) og Ringo Starr (77):

En av grunnene til denne ubegripelige tilknytningen til folk vi bare har hørt, og aldri sett eller møtt, kalles i psykologien «glorie-effekten» («The Halo Effect»). Teorien er fascinerende: Når vi opplever at enkelte personer har spesielt gode sider, forstørrer vi automatisk denne positive assosiasjonen, og tillegger personen enda flere gode egenskaper.

For eksempel: Hvis vi syns at en person er pen og snill, tror vi umiddelbart at personen også er dyktig i jobben sin eller knakende musikalsk.

Reklamebransjen bruker glorieeffekten hemningsløst. Ser du en vakker kjendis på en reklameplakat, vil du umiddelbart overføre hennes attraksjonsverdi til hårproduktet hun holder i hånden.

Begrepet ble første gang brukt av den amerikanske psykologen Edward Thorndike i 1920. Han fant ut at generaler i hæren ofte tilegnet de generelt flinke soldatene en rekke andre gode egenskaper. På autopilot.

Dette kan forklare hvorfor vi anser dere artister som spesielt kompetente samtale- eller sengepartnere, for eksempel. Sånn er det. Vi musikkelskere er konsekvent henfalne til selvbedrag.

Les også

PRINCE ER DØD. Verden vil ha svar.

Flotteste Roger Waters (74), David Gilmour (71), Pete Townshend (72) og Robert Plant (69):

Vår fascinasjon for dere blir også forklart med ståsted i klassisk evolusjonsteori: Våre forfedre lærte seg å gjenkjenne og belønne personer med spesielt dristige ideer og sterkt killerinstinkt. Ved å kopiere dem, økte de sin egen sjanse for å overleve. Slik utviklet samfunnet seg til det tryggere og bedre, for de fleste.

Mange rockestjerner som dere har bekreftet teorien, ved å være smarte, innovative og halsbrekkende dristige. Men også ved å leve mye lenger enn noen hadde trodd. Spørsmålet er om genmaterialet deres er egnet for videreføring i det hele tatt. Det er forsvinnende få megastjerner som har maktet å sette nye megastjerner til verden.

Dessuten har mange av de aller største stjernene enten vært blakke, junkie eller ugjenkallelig døde før de fylte 30. Som for eksempel hele 27-klubben (de som døde da de bare var 27 år gamle): Brian Jones, Jim Morrison, Janis Joplin, Jimi Hendrix, Kurt Cobain og Amy Winehouse. Kanskje rocken er stedet der teoriene drar for å dø.

Les også

ENGELEN: Berømmelse til å dø for – og av.

FREMDELES LEVENDE: Neil Young (71). Foto: Uncredited / Robin Hood

Og til dere råskaller og poeter Neil Young (71), Tom Waits (67) og Bruce Springsteen (67):

Rocken er ikke rasjonell. Den spenner seg over tid, rom, bardisk, dansegulv og dobbeltseng, og utgjør lydsporet til en kulere versjon av oss selv. Rock’n’roll er selvtillitsfremmende aggresjonsforløser, og dermed et nyttig lydspor i jungelen der ute.

Musikk er i tillegg dokumentert helsefremmende, og derfor «samfunnsøkonomisk lønnsom», for å si det med 2017-begreper.

Dere er fløyelsforet i vår nostalgiske beskyttelsesdrakt, og så vanskelig å gi slipp på. Derfor blir det hyling og grining hver eneste gang en av dere sjekker ut.

At dere går hen og dør, minner oss om vår egen dødelighet, og det er jo aldri en hyggelig avskjedspresang å få.

Så til alle dere: Høyt er dere, og dypt vil dere være borte.

Publisert: