Prosessen rundt 22. juli-minnesmerket har vært uverdig. Et nytt forslag kan være konstruktivt.

BLIR TROLIG SKROTET: Jonas Dahlbergs forslag til minnesmerke over 22. juli-ofrene. "Beslutningene om minnesmerket ble tatt kort tid etter selve tragedien, kanskje altfor tidlig. Dette var før sjokket hadde lagt seg helt, da ønsket om å la nasjonen uttrykke sorgen kollektivt var sterkt", skriver Frode Bjerkestrand.

Jonas Dahlberg Studio

Hvorfor har det tatt så lang tid? Det er kanskje det mest interessante spørsmålet, når AUF og gruppen av pårørende etter 22. juli foreslår å skrote det vedtatte og omstridte kunstverket på Sørbråten.

De vil heller skape noe helt nytt ved kaien ved Utstranda, som AUF selv eier. Det er her fergen «Thorbjørn» holder til, og her de døde ble brakt i land natt til 23. juli 2011. Forslaget vil forhåpentlig være forløsende for hele den triste konflikten. Samtidig kan det berge regjeringen ut av en ydmykende knipe.

Den viktigste grunnen til at det kommer nå, er åpenbar. Naboene har saksøkt staten, og rettssaken skulle opp i vår. Velforeningen har helt siden ideen om å plassere minnestedet i skogen ved Sørbråten kom på bordet, protestert på alle tenkelige måter.

I ettertid er det forståelig. I prosessen rundt Jonas Dahlbergs kunstverk ble alle vanlige spilleregler for kommunikasjon, åpenhet og inkludering tilsidesatt. Naboene ble fra første stund holdt utenfor, noe kommunalminister Jan Tore Sanner (H) også har innrømmet og beklaget.

Les også

AUF-LEDER: Maner til fortsatt mobilisering mot hat.

Likevel er det vanskelig å være alt for kritisk etterpåklok. Beslutningene om minnesmerket ble tatt kort tid etter selve tragedien, kanskje altfor tidlig. Dette var før sjokket hadde lagt seg helt, da ønsket om å la nasjonen uttrykke sorgen kollektivt var sterkt.

Desto mer oppsiktsvekkende var det at naboene nektet å være en del av kollektivet. For dette har de fått rikelig med usaklig kritikk og hets. Noe som må være sårende for et nabolag som så til de grader bidro til redningsarbeidet, og fremdeles sliter med de psykiske skadevirkningene etter den katastrofale kvelden.

I fjor høst foreslo regjeringen et meningsløst kompromiss. De ville skrote kunstverket, men holdt fast på at det skulle plasseres på samme sted. Meningsløst, fordi stedet nettopp var det store problemet. Forsøk på å tilby erstatning ble naturlig nok også avvist.

Men begge deler tydet på at Jan Tore Sanner allerede da forsto at det formelle grunnlaget for minnestedet var skrøpelig. Advokat Harald Stabell har gjort en grundig jobb med å dokumentere hvordan prosessen og selve minnesmerket kan ha vært i strid med naboloven, for eksempel.

Les også

Breivik i retten: Jeg er blitt mye mer radikal.

AUF og pårørendegruppen, som ikke er part i rettsoppgjøret om minnesmerket, bør få ros for utspillet. Riktignok hadde det vært smart også for dem å inkludere nabolaget når de presenterte planene sine i alle kanaler torsdag. At naboene ikke engang var informert om pressekonferansen, fremstår som uforståelig klønete etter alt som har skjedd.

Men forslaget betyr i det minste at Sørbråten-verket skrotes, noe som gir velforeningen en viktig seier. Det viktigste nå er å restarte hele prosjektet, der alle berørte blir rikelig inkludert i prosessen.

Naboene bør også få en mulighet til å legge frem sitt alternativ på en skikkelig måte, for første gang. Det finnes, litt lenger oppe i lien ovenfor Tyrifjorden.

Ingen tror at det blir enkelt. Hvem som skal ha avgjørende definisjonsmakt over nasjonens symbolske sorg, er og blir et sensitivt spørsmål.

Mistilliten er stor, følelsene er sterke, og det bor også naboer tett på kaien der det nye minnesmerket er foreslått.

Men å snakke grundig og godt sammen, før noe avgjøres, er alltid en klok strategi.