(En slags) tale til konfirmanten

Hva sier vettskremte foreldre til den mest bortskjemte og prektige norske ungdomsgenerasjon noen gang? Gudene vet. Men her er et forsøk.

Publisert Publisert

Joda, konfirmasjon kan fortone seg som et tvangsnevrotisk pliktløp. Men det er jaggu ikke din feil, det handler mest om oss voksne, skriver kulturredaktør Frode Bjerkestrand. Foto: Marvin Halleraker

Kjære konfirmant. I dag er dagen da du skal nedlesses med klein oppmerksomhet og støvete tankegods.

Du skal overskylles med tidligere generasjoners forventninger og krav. Du skal marineres i uforstilt kjærlighet fra dine aller nærmeste, som med tvinnende hender og trillende tårer vil fortelle deg hvor fabelaktig du er. Og de mener det, helt inn i kjernen av sin bløte sjel.

Men samtidig vil de røpe noen av dine aller pinligste øyeblikk foran hele slekten, som flere av dem umiddelbart vil legge ut på Facebook.

Les også

Les også: Kjære konfirmant. Her er en hilsen fra en bestefar.

Hvis du ikke visste det allerede: Konfirmasjon er en fin kombinasjon av høysang og ydmykelse. Alle øyne i rommet vil være fininnstilt på deg, for å se hvordan du takler presset, der du står i findress og buksepress eller like stressende bunad.

Er du klar? Fint. Her er talen du egentlig burde få høre:

I dag så jeg at du kan kjøpe konfirmasjonstaler på nettet for 179 kroner. Mange av dem består av lange strenger med morkne høytidsklisjeer.

De høres ut som et fremmed og forlatt språk, fraser nordmenn ved sine fulle fem aldri ville ha sagt til hverandre på gaten:

«Vær til stede i livet ditt». «Lev livet i dag, og ikke vent til i morgen». «Det er de små tingene i livet som gir størst lykke». Osv. og gjesp.

Konfirmasjonen er blitt språkets minste felles multiplum, en pliktmessig øvelse i det å fylle tomme rom med anstendig innhold – uten å støte verken bestemor Babben, tante Turid eller fetter Arnold, direktøren.

Konfirmasjon er, som alle andre familiære jubeldatoer, som en planlagt fredsmisjon. Det å unngå eldgammelt grums, arvestrid og tiår med fiendskap, er raffinert til kunst.

Midt oppi alt dette usagte står altså du, kjære konfirmant. Du har min største sympati.

Og her står vi foreldre, og skal forsøke å formidle noe evig, noe som tar deg gjennom livet, med vett og substans.

Jeg kunne ha sitert Nordahl Griegs «Til Ungdommen», fordi det er noe man bare gjør. Det er ankerfestet i enhver konfirmasjon med respekt for seg selv.

Men egentlig har vi helst lyst til å fortelle at vi forstår deg så godt, skjønner hvordan det er å stå der med meterhøy prestasjonsangst foran så mange mennesker du har lite til felles med, bortsett fra visse genetiske koder.

Joda, konfirmasjon kan fortone seg som et tvangsnevrotisk pliktløp. Men det er jaggu ikke din feil, det handler mest om oss voksne, som plutselig står der med fremtidsbrillene på, og ser vår egen alderdom komme mot oss som et ekspresstog.

Konfirmasjonen er et realt spark i selvinnsikten, det er akkurat dette tidspunktet konseptet «barndom» glipper ut av fingrene på oss, og blir til støv og fotoalbum.

Derfor tar sorgen og angsten oss. Vi står der med kjeften full av bomull og skal være både kompis og guru samtidig. Ikke rart det kan bli noe pinefullt, lenge før vi kommer til desserten, og onkel Olav sovner i sofaen.

Dette er likevel dagen for store ord. Vi skal lesse dere ned med visdom og advarsler. Samtidig hinter vi vagt til at også vi har vært 15 år og konfirmant, gudsens ord fra landet, der høydepunktet i livsløpet ikke var dypsindig utforskning av skolefag, men frigjørende grense-grisefyll i ungdomshuset. Med komplekser, tafsing og tilbehør.

Grøss. Det smerter oss dypt at også dere må gjennom jordskjelvet vi kaller «pubertet», tilstanden ingen slipper unna uten skrubbsår på sjelen.

Det blir nesten verre for dere, fordi dere er så fordømt synlige. Nå går det ikke an å gjemme seg noen steder. Dere er den mest SETTE generasjon noen gang.

Og jeg lurer litt på hvordan det er å leve i en virkelighet der det ikke er mulig å stjele ett lite øyeblikk for seg selv, uten at det havner på Snapchat eller Instagram. At du til enhver tid må være forberedt på å «pose» (lage fotofjes og fakter), i tilfelle det dukker opp en ondskapsfull dude med Iphone.

Uroen vår blir ikke mindre av å tenke på at dere kan bli den første norske generasjonen siden Annen verdenskrig som får det materielt skralere enn den forrige.

Du tilhører den mest bortskjemte generasjonen i Norge noensinne. Det er selvfølgelig ikke din feil, men et resultat av en rekke heldige geologiske og økonomiske tilfeldigheter.

Helt siden du ble født, har du sittet på toppen av verdens bløtkake, og tatt det for gitt å være omgitt av svære dunjakker, Starbucks og shopping i diverse europeiske hovedsteder.

Nå går det nedover, gitt. Og det store spørsmålet er om vår generasjon har utrustet deg godt nok til å tåle en historisk nedtur.

Akkurat i dag håper vi at vi ikke har overført altfor mye av vår angst, våre fordommer, skrudde ideer og mangel på selvinnsikt på dere. Det var jo noe annet vi ville; gjøre dere til sultne, åpne og kunnskapsrike verdensborgere, med større hjerte enn lommebok.

Og det er litt paradoksalt, på en dag som for mange 15-åringer finner sin legitimitet i størrelsen på gavesjekkene og totalsummen etterpå.

Der ser du, konfirmasjonen er altså dagen for motstridende signaler og rungende dobbeltmoral – der voksne for en gangs skyld demonstrerer at de bare er mennesker, de og. Hvordan du intellektuelt skal håndtere dette, er det dessverre opp til deg selv å finne ut.

Hold ut, og lykke til. Ta denne dagen for hva den er, en slags feiring av at det fremdeles er tre til ti år før du virkelig kan kalle deg voksen. Alvoret kommer ikke i morgen, ikke neste uke, ikke neste år.

Men forhåpentlig har du fått ferten av det i dag, dette kronglete og vakre voksenlivet. Det er ikke så ille som mange vil ha det til. Det er faktisk ofte sabla moro. Mye mer moro enn å være 15 år og svett konfirmant.

Gled deg, sønn/datter.

Publisert