Frihet og brorskap i krisen

I krisetider ser vi hvorfor vi trenger velferdsstatens sikkerhetsnett. Men også hvem som vanligvis faller gjennom hullene.

Publisert Publisert

Drosjesjåfører er blant dem som har mistet levebrødet over natten. Finnes det en måte å styrke deres rettigheter på også på andre siden av krisen? Foto: Marita Aarekol (arkiv)

  1. Leserne mener

Korona er en svart svane. En slik hendelse som ingen klarer å forutse. En fremmed fugl som dukker opp så sjeldent at alle blir tatt på sengen.

For kort tid siden kunne vi knapt forestilt oss de samfunnsomveltningene vi nå ser. Alt var ved det vante, og våren var på vei. Så kom den svarte svanen.

Det eneste vi vet med sikkerhet om svarte svaner, er at de dukker opp før eller siden. Som Aristoteles sa: «Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje».

Det gjelder i alles liv. Du kan når som helst havne i en trafikkulykke og bli arbeidsufør. Huset ditt kan brenne ned. Det er usannsynlig, ja vel. Men det er også usannsynlig at du helt vil unnslippe slike kriser gjennom et langt liv.

Dette simple faktum ved menneskelivet er både en kilde til ufrihet, og en grunn til at vi behøver fellesskap. Frihet og brorskap – det er derfor vi trenger staten.

Akkurat nå er det mange som trenger staten.

Først og fremst de syke, og de som kommer til å bli syke. Solidaritet med dem er førsteprioritet. Men nettopp denne solidariteten har sendt mange ut i sin egen krise. Også de trenger staten.

Forrige mandag la Stortinget frem sin utvidelse av regjeringens krisepakker, og det nye denne gang, er at selvstendig næringsdrivende skal få en håndsrekning fra staten: Kunstnere, håndverkere, massører, taxisjåfører, skuespillere – folk som driver enkeltpersonforetak og som har sett sitt livsgrunnlag fordufte over natten.

Jeg kjenner flere ektepar der begge er musikere, og der familien brått står helt uten inntekt.

Disse skal nå få tilgang på dagpenger med utbetaling av 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene. Her fortjener Stortinget ros for å ha husket på en gruppe som vanligvis står uten rettigheter.

Som vinterens fattigdomsdebatt i BT viste, er den norske velferdsstaten først og fremst innrettet for å hjelpe dem som er i det organiserte arbeidslivet. Rettighetene følger ansettelsesforhold.

Dersom jeg skulle bli permittert fra min jobb på Universitetet (hvilket jo er usannsynlig – vi i offentlig sektor er veldig heldige nå), så vil jeg automatisk ha rett på permisjonspenger. Likedan om jeg skulle bli syk.

De som står utenfor det organiserte arbeidslivet, enten på grunn av langtidssykdom eller fordi de selger sine egne tjenester, er i stor grad overlatt til seg selv i krisetider. Sosialhjelpen er siste utvei, men den er svært lav.

Denne gruppen av løsarbeidere og selvstendig næringsdrivende kalles ofte «prekariatet», etter Guy Standings bok med samme tittel. Både i Norge og i Europa blir det stadig flere av dem.

Det gjelder frilansere i kultur- og servicebransjen, og folk på korte kontrakter. Men også flere i tradisjonelle serviceyrker, som hudpleiere og frisører, som nå driver enkeltpersonforetak og leier seg en plass i en salong, i stedet for å være ansatte, med tilhørende rettigheter.

Deres situasjon er prekær, i den forstand at de lever farlig den dagen livskrisen inntreffer.

Dermed er de også grunnleggende sett ufrie, selv om de til vanlig skulle klare å tjene til livets opphold.

Frihet handler nemlig ikke bare om hva slags valgmuligheter du har i øyeblikket (det man i politisk filosofi kaller et liberalt frihetsbegrep).

Det handler også om hvilket vern du har fra ytre omstendigheter, både skjebnens tilfeldigheter og andre personers makt over deg (det man kaller et republikansk frihetsbegrep).

Her er en analogi: En hest som får frie tøyler er ikke fri, selv om den har valgfrihet til å gå hvor den vil. Grunnen er at rytteren når som helst kan rykke til og tvinge hesten tilbake i sitt spor.

På samme måte er en person uten et sikkerhetsnett og uten rettigheter på arbeidsmarkedet ufri, selv om vedkommende tjener nok i hverdagen og sånn sett har valgfrihet. Grunnen er at omstendighetene når som helst kan rykke vedkommende ut av sitt planlagte livsløp.

Potensiell ufrihet kvalifiserer altså til reell ufrihet. Det holder ikke at det går bra så lenge det går bra – man må ha et vern mot at det går fryktelig dårlig.

Velferdsstaten er derfor dypest sett et frihetsprosjekt. Den skal beskytte oss fra å bli sporet av fra det livsløpet vi selv har lagt. 

For prekariatet sin del, er det nødvendig å innføre en garantert minsteinntekt, hevder flere. Det ville skapt trygghet og frihet for frilansere og andre i en krise som denne.

Hvorvidt dette er løsningen i de nordiske velferdsstatene, eller om man i stedet bør reformere det eksisterende systemet for å gi sikkerhet til prekariatet, bør være en diskusjon i etterkant av korona. Vi får snakkes om det siden.

Nå handler det om den nåværende krisen. Det lover godt at Stortinget står samlet om tiltak for dem som vanligvis står alene når den svarte svanen dukker opp i deres liv. La oss håpe vi kommer gjennom dette med økt frihet og styrket brorskap.

Publisert