Massakren på Orderud gård

Hvem skjøt? Hvor er våpnene? Så lenge helt sentrale spørsmål står ubesvart, forblir trippeldrapet på Orderud et mysterium.

Et trippeldrap. To attentatforsøk. En gårdstvist. Et juleselskap. En ikonisk sokk. Flere løgner. Ingen drapsvåpen. Fire drapsdømte.

Det er fortsatt en haug med mystiske omstendigheter knyttet til henrettelsen av tre mennesker på Orderud gård. Selv om saken formelt sett er løst, er Orderud-drapene en ekte krimgåte.

Natt til 22. mai 1999 tok noen seg inn i kårboligen ved å knuse glasset i terrassedøren på baksiden. Ett av glasskårene hadde fotavtrykk fra en damestøvlett.

Drapene var en ren henrettelse. Kristian Orderud og konen Marie ble skutt i sengen. Datteren Anne Orderud Paust ble funnet i en blodpøl på kjøkkenet. Alle tre ble truffet flere ganger med to ulike våpen. Det er ingen tvil om at de skulle dø.

Sønnen Per Orderud, konen Veronica, hennes halvsøster Kristin Kirkemo og ekssamboer Lars Grønnerød har sonet lange fengselsstraffer. Alle er dømt for medvirkning til overlagt drap. Men ingen har erkjent drapene, og det er uklart hvem som skjøt.

Veronica og Per har hyret privatetterforsker Tore Sandberg for å dokumentere at de er uskyldig dømt. Sandberg har dissekert bevisene mot dem, og sendt en rapport på over 600 sider til Gjenopptakelseskommisjonen.

Er Orderud-saken tidenes justismord? Det mener iallfall Per, Veronica og Tore Sandberg.

Lille julaften 1998 gikk det av et vådeskudd inne i stuen til Veronica og Per. Kristin Kirkemo hevder at hun hadde med to pistoler til ekteparet den kvelden. Etter at de andre gjestene var dratt, brukte de juleselskapet til å planlegge drap.

Lars Grønnerud nekter for å ha vært med på noe drapskomplott, men innrømmer at han har gitt ekteparet skyteopplæring. Per og Veronica nekter for alt.

Våpnene er det sterkeste beviset mot alle fire.

Politiet fant et magasin til en 22 kalibers pistol hjemme hos Lars Grønnerød. Hylser fra drapsstedet måtte ha blitt ladet i akkurat dette magasinet, mente våpenekspertene.

De mente også at et prosjektil Grønnerød hadde skutt mot en trestubbe etter all sannsynlighet stammet fra drapsvåpenet – samme revolver som han skal ha gitt Per og Veronica.

Nå har Tore Sandberg fått våpenbeviset analysert og avvist av diverse eksperter.

«Det er dette beviset Orderud-saken hviler på. Det holder rett og slett ikke», sier han i NRK-dokumentaren «Gåten Orderud».

Før drapene var familien på Orderud splittet av en bitter gårdsfeide. Per, odelsgutten, hadde jobbet gratis for sin tilårskomne far i flere år. Som takk krevde han gården vederlagsfritt.

Faren nektet. Han ville ikke forfordele datteren Anne. Siden det var aktuelt å selge ut deler av tomten, kunne det fort være store verdier.

En sommerdag i 1997 gikk Kristian Orderud gjennom selvangivelsen, og oppdaget at han ikke lenger sto som eier av sin egen gård.

Per påsto at faren hadde signert en kjøpekontrakt flere år tidligere, og gikk til søksmål for å kreve eierskap til Orderud. Konflikten førte til isfront mellom far og sønn. De siste to årene før drapet snakket de ikke sammen.

Under drapsrettssaken innrømmet Per Orderud at han hadde forfalsket kjøpekontrakten. Per hadde signert selv, med farens underskrift.

Per Orderud hadde allerede løyet i én rettssak, og var i stand til å svindle til seg store verdier. Det påvirker åpenbart troverdigheten hans.

Men er en skarve gårdstvist virkelig sterkt nok motiv til å henrette sin nærmeste familie?

Erfaringsmessig er det ikke nødvendigvis slik at overlagt drap må ha en rasjonell begrunnelse. I drapssaker er motivet ofte knyttet til bagatellmessige forhold. Sjalusi, innbilte krenkelser, mindre konflikter. Sånt kan prege folk så sterkt at de helt mister dømmekraften, skrev Nes tingrett i sin fellende dom.

Forsvarerne til Per og Veronica mente uansett at gårdstvisten var så å si løst.

Dommerne var uenige. Eiendomskrangelen var nokså langt unna noen løsning. Per hadde fått medhold i retten under tvil, saken var anket, og utfallet var helt åpent. Dessuten risikerte Per å bli avslørt som svindler.

«Ytterst pinlig for Per, og desto verre om det ble allment kjent», skrev tingretten.

Drapene forhindret at gårdstvisten kom til retten igjen. Og med Anne Orderud Paust ute av spill, ville Per bli enearving til alle verdiene.

Både tingretten og lagmannsretten mente denne situasjonen ga ekteparet drapsmotiv. Det kan også forklare de to mystiske attentatforsøkene mot Anne Orderud Paust, som ingen er dømt for.

Bevisbildet i Orderud-saken er uansett problematisk.

Drapsdommene lener seg i stor grad på vitneforklaringer, og de mest sentrale vitnene var kriminelle.

Kronvitnet, Kristin Kirkemo, var rusmisbruker, og ble fremstilt som «grenseløs, uærlig og løgnaktig». Lars Grønnerød var narkoman vanekriminell. Det er ikke akkurat uproblematisk å forankre en hel drapsdom på deres fortellinger.

Under etterforskningen nektet de tiltalte etter hvert å samarbeide med politiet. Flere endret forklaring, og kom med nye opplysninger underveis. Dommerne mente det svekket troverdigheten deres.

Mediedekningen var dessuten voldsom. Media var ikke akkurat tilbakeholdne med å dele ut ladede merkelapper som «dødsengel» og «heks» (Veronica). Det ble skapt et bilde av henne som en manipulerende psykopat, med et problematisk forhold til svigerforeldrene. Det er ikke utenkelig at sånt kan ha påvirket juryen.

Vitneforklaringer og detaljer fra etterforskningen lekket stadig ut. Det kan ha forvirret vitnene. Klarte de å skille egne observasjoner fra avisartikler? Klarte juryen det?

Selv om mye tyder på at de domfelte hadde noe med drapene å gjøre, avdekker NRK-dokumentaren «Gåten Orderud» flere uklarheter.

Hvem strikket sokken? Hvem eide dameskoen? Hvem prøvde å gasse ekteparet Orderud Paust?

Noen uker før drapene ringte en mann med østlandsdialekt til nummeropplysningen. Han spurte etter Anne Orderud Paust, kalte henne «tispe» og sa at han skulle drepe henne. «Jeg tar alle tre», skal han ha sagt. Til tross for omfattende undersøkelser, fant politiet aldri ut hvem som ringte.

Og hvor er våpnene? Hvem brøt seg inn i kårboligen og fyrte av de dødelige skuddene?

Tore Sandberg mener mafia tilknyttet Balkan-konflikten var involvert. Men hvorfor skulle voldskriminelle eksjugoslaver dra til Sørumsand for å drepe?

Verken Veronica eller Per har alibi for drapsnatten, og Kristin Kirkemos bevegelser er veldig tåkete. Alle tre kan ha skutt, men det er umulig å bevise.

Alle gåter har et svar, konkluderer NRK-serien. Orderud-gåten har fortsatt litt for mange spørsmål.