Absolutt alle poeng til denne artisten fra Norge

Takk for alt, Teigen. Her er en liten hyllest til den modigste mannen i norsk popbransje.

Publisert Publisert

Hvil i fred, gode mann. Takk for at du løftet takhøyden her på berget litt, skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Inge Gjellesvik

  1. Leserne mener

Akkurat i dag ser jeg for meg at Jahn Teigen sitter noen tusen etasjer over oss med englehår og englevinger, som seniorkantor for himmelens blandakor.

Der forsøker han å gi koret en sunn dose humor og galskap, med tung bass, tolvstrengsgitar og lyse refreng til.

Teigen, denne ualminnelig sympatiske optimisten, bærer store deler av norsk pophistorie på ryggen sin. Han fortjener å hvile seg litt nå.

Jeg er alltid blitt litt provosert når jeg har overhørt folk harselere med Jahn Teigen.

Altfor mange forbinder ham bare med private og godt eksponerte opp- og nedturer i livet, med kjendisblader og en haug skadefro kikkere som gratispassasjerer.

Det er kjipt og urettferdig å redusere Teigen til tabloid tomtønne. Spesielt siden han i lange tider sloss med janteloven helt alene, og vant.

Les også

Jahn Teigen er død

Ikke glem at Teigen hadde et liv før og innimellom tabloidene, Anita Skorgan og «Adieu», da pop-Norge var en stusslig og forblåst fjellmyr.

Teigen var landets største fargeklatt, som trengte gjennom skjermen selv da NRK bare sendte i svart og hvitt.

Første gangen jeg så ham i levende live, var i juni 1980, i et sirkustelt på Nygårdstangen. Turneen het naturlig nok «Teigens Telt», og var den sommerens store, norske rockeopplevelse.

Bak seg hadde Teigen et lag flinkiser, blant annet med Marius Müller og Svein Dag Hauge på skrikende fete Fender Strat-gitarer.

Det var høyt, kontant og allsangvennlig. Og Teigen sendte oss til slutt hjem med låten «Hold Isammen» og en oppfordring om å være greie med hverandre. Typisk Teigen.

Slik feiret Jahn Teigen nederlaget med «Mil etter mil» i Paris i 1978: Med sitt velkjente splitthopp. Foto: SCANPIX

Teigen var landets største rockestjerne på den tiden. Statusen var en prestasjon, ikke minst etter en monumental nedtur i Europas helligste popkonkurranse, Melodi Grand Prix.

I 1978 vant Teigen den norske finalen med tøyelige bukseseler, det karakteristiske splitthoppet og låten «Mil etter mil».

Men i den pinnstive finalen i Paris var det ingen som forsto den uhøytidelige stribusten fra Tønsberg, og Europa honorerte ham med null poeng.

For et land med nokså skrøpelig musikalsk selvtillit, kunne nederlaget ha blitt til en nasjonal ydmykelse.

Men fansen nektet å belite seg. Låten ble liggende på VG-listen i 19 uker etter finalen, fem av dem på førsteplass.

Teigen selv svarte med å sette sammen albumet med den selvironiske tittelen «This Year’s Loser». Platen må være en av de mest elegante snuoperasjoner i norsk musikkliv noensinne.

Jahn Teigen spilte både rollen som klovn og pop-profet.

Blant annet utfordret han den borgerlige smak sammen med Herodes Falsk og Tom Mathiesen i humortrioen Prima Vera. De fremsto som herlig respektløse, med grønne strømpebukser og albumet «Salmer og sanger vi gjerne hiver».

Men han gikk også gjennom store deler av livet med hjertet i hånden, og var uvant åpen om ting som ikke gikk helt hans vei.

Les også

Jahn Teigens liv i bilder

Det siste tiåret han levde må likevel ha vært preget av fine avrundinger. Han fikk Spellemann-hedersprisen to ganger, ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og fikk sin naturlige plass i Rockheims Hall of Fame.

Og fremdeles er låtene hans nachspielslagere, landet over.

Men i dag vil jeg anbefale den fine balladen «Risk», på albumet «Mentalkrem» fra 1980.

Den handler nettopp om å flytte seg selv litt utenfor komfortsonen, og ikke leve hele livet på et A4-ark. Slik han selv gjorde så eksemplarisk.

Hvil i fred, gode mann. Takk for at du løftet takhøyden her på berget litt.

Publisert