Bare Noen Penger

Å måle velstand ved hjelp av BNP er som å måle lykke med linjal.

Anne Rokkan
Kommentator

DÅRLIG MÅL: – Et BNP-inspirert regnskap ville aldri i verden blitt godkjent av en revisor, skriver Anne Rokkan. ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Det er få ting politikere liker bedre å skryte av enn at bruttonasjonalprodukt (BNP) har økt i en periode hvor akkurat de har styrt landet. Hvorfor klamrer de seg til en måte å måle vekst på som tilhører industriens tidsalder?

BNP er, kort fortalt, et mål på verdien av alle varer og tjenester som produseres i Norge i løpet av et år. Dersom Norge var en bedrift, kunne vi kalt BNP for profitten vår. En årlig vekst i BNP på omtrent to prosent ses på som normalt.

Problemet er at BNP er altfor tilfeldig og unøyaktig til at vi burde se på det som et mål for hvordan det går med økonomien vår. I England økte for eksempel BNP plutselig med fem prosent, fordi staten bestemte seg for å ta verdien av prostitusjon og narkotika med i regnestykket.

Les også

Slik blir 2019 (kanskje)

BNP ble utviklet på 1930-tallet, og fungerte utmerket som et mål på produksjonen i de industripregede tiårene som fulgte. Siden den gang har imidlertid økonomien vår utviklet seg primært mot å selge tjenester, og nå informasjon.

Dette er ikke BNP egnet til å fange opp. BNP summerer den rent faktiske salgsprisen på varer. Når en vare er immateriell eller en bedrift skaper verdi i form av kreativitet, innovasjon eller trivsel, er BNP på leting etter en strekkode som ikke eksisterer. Dermed registreres ikke dette som verdiskapning.

Teknologirevolusjonen verden har gjennomgått de siste årene har dyttet levestandarden vår fremover med syvmilssteg. I dag går for eksempel de fleste av oss rundt med små datamaskiner i lommen, hvor vi har banktilgang, uendelige kommunikasjonsmåter og en rekke andre tjenester – til enhver tid.

Samfunnsverdien av dette fanges ikke opp i BNP, snarere tvert imot. Når man effektiviserer tids- og ressursbruk, rapporterer BNP at vi har fått redusert produksjon. Fritid er ikke et gode BNP anerkjenner, for å si det forsiktig.

Les også

– Frisøren din er neppe blitt mer effektiv. Han klarer ikke klippe håret ditt mye raskere

Hadde Norge vært en bedrift ville økonomisjefen slått alarm for mange tiår siden, og et BNP-inspirert regnskap hadde aldri i verden blitt godkjent av en revisor.

Utdanning er et annet eksempel hvor BNP kommer til kort. For hvordan måler man verdien av en tjeneste man ikke har satt en salgspris på? For BNP er løsningen å summere lærere og professorers lønn. I virkeligheten er det smått surrealistisk å tenke at samfunnsverdien av en utdannet befolkning tilsvarer universitetets lønnskostnader.

Teknologien har også gjort det mulig for prestisjeuniversiteter i USA å legge undervisningsmateriale og forelesninger gratis ut på nettet, til uvurderlig nytte for tusenvis av mennesker som ikke har råd til høyere utdanning.

De fleste av oss vil være enige i at dette høres ut som en god utvikling for samfunnet, mens BNP på sin side nøyer seg med å telle hvor mye kjøpesentrene våre omsetter for.

BNP klarer rett og slett ikke å registrere reell, positiv fremgang i samfunnet. Systemet er designet for en økonomisk virkelighet vi for lengst har forlatt.

Med BNP som målestokk for hvordan samfunnet vårt utvikler seg, risikerer vi å ta beslutninger som sender oss i en uønsket retning. Dette gjør oss dårlig rustet for fremtiden – spesielt i et miljøperspektiv.

B-en i BNP, brutto, betyr at vi måler produksjonen minus innsatsfaktorene, altså kostnadene. En av kostnadene som ikke registreres av BNP, er forringet natur. Tap av rent vann, frisk luft og skog innebærer klare økonomiske kostnader.

Når folk er bekymret for biene er det ikke fordi de synes de er søte, men fordi en biologisk kollaps, spesielt blant insekter, vil medføre en matvarekrise langt utenfor vår fatteevne.

Les også

Vi må dele gressklipper med naboen

All den tid BNP ikke evner å ta slike faktorer med i regnestykket, gir det oss et beslutningsgrunnlag som kan føre til at vi tar beslutninger som er stikk i strid med vårt eget beste.

Det er ikke bare i et økologisk perspektiv BNP kommer til kort. BNPs opphavsmann, russisk-amerikanske Simon Kuznets, var selv helt tydelig på at måleenheten ikke hadde noe med velstand å gjøre. I dag har vi glemt at vekst i økonomien er et middel, men ikke et mål i seg selv.

På World Economic Forum i Davos i januar i år, fikk New Zealands statsminister Jacinda Ardern mye oppmerksomhet. Hun fortalte at fra og med i år ville hun innføre en ny måte å måle fremgang på – et såkalt velværebudsjett.

Bakgrunnen er at til tross for god økonomisk vekst og lav arbeidsledighet, har New Zealand en av OECD-landenes høyeste selvmordsrater blant unge og en svært høy andel hjemløse. Dette er en form for samfunnskostnad BNP er fullstendig blind for.

Arden har derfor lansert et såkalt rammeverk for levestandard. Enhver minister som ønsker mer penger til sine budsjetter, må kunne forklare hvordan dette bidrar til både sosial, menneskelig, naturlig og finansiell kapital.

Forslag til mer moderne og nøyaktige mål på økonomiens helsetilstand har lenge vært diskutert blant akademikere og politikere, men New Zealand er den første staten som faktisk innfører et slikt system i praksis. De bør få følge av resten.

BNP er utdatert, unøyaktig og farlig å styre etter. Å utrede nye måter å evaluere økonomien på hadde vært av stor verdi – som ville gått BNP hus forbi.