Fritt vilt

Søstrene sa fra om misbruk og omsorgssvikt, men ingen grep inn. Noen må holdes ansvarlig for et sånt svik.

FRYKTREGIME: Søstrene forteller en historie om fyll, vanskjøtsel og misbruk. Når barn lever i fryktregimer hos sine egne foreldre, skal samfunnet gripe inn. Det skjedde ikke, og det er et enormt svik, skriver kommentator Eirin Eikefjord.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

«Kroppen min var betaling for piller og sprit», sier Anette.

I helgen fortalte hun og søsteren Renate om barndommen sin i BT. At de hadde det jævlig er en grov underdrivelse.

Søstrene forteller en historie om fyll, vanskjøtsel og misbruk. Om en far som lånte datteren ut til fremmede menn, i et hjem hvor voldtekt var like vanlig som å spise middag. Anette er så skadet at personligheten er splittet i åtte deler.

Vel så urovekkende er alle som visste at jentene hadde det vondt, men som ikke gjorde noe for å hindre det.

Helt siden Anette var to år, har fagfolk slått alarm. Leger, lærere, helsesøster, sosialkontor.

«Spør heller hvem jeg ikke sa fra til», sier søsteren Renate.

«Jeg har sagt fra hele livet, jeg har aldri holdt kjeft. Men det var ingen som ville høre.»

Les også

– Det var fritt frem for alle som ville misbruke meg

Bergen kommune har et stort apparat som skal ta vare på barn som har det vondt. Det hjelper lite når bekymringsmeldingene støver ned i en eller annen perm.

Ingen ville høre, ingen grep inn.

Det første varselet kom da Anette var to og et halvt år. En lege mistenkte omsorgssvikt, og ba om barnehageplass.

Da Anette var fem år søkte moren om besøkshjem. Søknaden ble liggende ubehandlet i tre år på Loddefjord sosialkontor.

Søsteren Renate var 11 år da hun fortalte læreren om drikking og vold i hjemmet. Senere fortalte hun at morens samboer befølte henne når han var full.

Det tok fire måneder før noe skjedde. Familien ble kalt inn til et møte på skolen, men stefaren nektet for alt. Da gjorde ingen noe mer med den saken.

Da Anette var syv år, fikk moren en samboer som var anmeldt for overgrep mot barn. Halvbroren til Anette nektet å bo med en sånn fyr, og ble flyttet til et ungdomshjem. De to søstrene ble igjen. Barnevernet gjorde ingenting for å hjelpe dem.

Da Renate var 16 fortalte hun en helsesøster om seksuelle overgrep fra flere menn. Merete Oddny Karlsen skal ha varslet barnevernet umiddelbart, og vært svært tydelig på at akutt hjelp var nødvendig.

Ett år senere fikk Karlsen tilfeldigvis vite at de to jentene fortsatt bodde hjemme. Barnevernet fulgte ikke opp. De gikk ikke engang til politiet med mistankene om overgrep.

«Barnevernets håndtering av Anettes familie er en skandale», sier advokat Beate Hamre til BT.

Det er lett å si seg enig i den konklusjonen.

Drikking. Vold. Overgrep. Omsorgssvikt. Det er så mange stikkord i denne saken som burde fått alarmen til å gå på diverse offentlige kontorer. Hvordan er det mulig å få slik informasjon uten å sjekke hva som foregår?

Listen over fagfolk som burde grepet inn er urovekkende lang. De burde blitt stilt til ansvar, men det skjer ikke.

Alle har plikt til å avverge straffbare handlinger. I tillegg har offentlig ansatte en ekstra plikt til å melde fra til barnevernet hvis de mistenker mishandling og omsorgssvikt.

Avvergeplikten trumfer taushetsplikten. Forsømmelse er straffbart, og kan i teorien gi ett års fengsel. Problemet er at det er en sovende bestemmelse. Ingen er blitt dømt for å unnlate å melde fra. Slike saker blir knapt etterforsket.

En av grunnene er at lovbrudd med lav strafferamme blir raskt foreldet. Plikten til å avverge har en foreldelsesfrist på to år. Dermed er saken foreldet lenge før overgrep og mishandling blir avdekket. I gjennomsnitt tar det 17 år før folk tør fortelle. Da er det for sent.

Advokat Hamre har varslet et omfattende søksmål mot Bergen kommune for tapt barndom og sterkt redusert livskvalitet.

Leder ved etat for barn og familie Nina Bolstad beklager på vegne av kommunen, og erkjenner at bekymringsmeldingene ikke ble fulgt godt nok opp.

Når barnevernet får melding om mulig misbruk, skal de straks undersøke saken og sette inn tiltak. Det har ikke vært tilfelle i denne saken, erkjenner Bolstad i BT.

Det er en viktig erkjennelse, men all verdens etterpåklokskap kan ikke rette opp skadene som er gjort.

Mishandling og overgrep mot barn har enorme skadevirkninger.

Selvmordsforsøk. Rusproblemer. Smerter. Søvnløshet. Mareritt. Depresjoner. Konsentrasjonsvansker. Dette er bare noen punkter på den lange listen av potensielle senskader.

Dårlige barndommer gir ødelagte liv. Og i Anettes tilfelle: Diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse, spalting av personligheten som skyldes alvorlige traumer.

Kanskje er ikke bestemmelsene om plikt til å avverge og melde fra tydelige nok. Kanskje råder det en slags forvirring om hva som gjelder, og hva som kreves. Kanskje var det mindre bevissthet om overgrep for noen tiår siden. Kanskje var barnevernet verre før.

Det er ingen unnskyldning.

Når barn lever i fryktregimer hos sine egne foreldre, skal samfunnet gripe inn. Det skjedde ikke, og det er et enormt svik.

Saken må være en vekker. Etater må snakke sammen. Fagfolk må handle. Det holder ikke å skrive rapporter når barn har det vondt.

Barnevernet skal beskytte barn når foreldre feiler. Når barn blir sviktet på det groveste, må det få konsekvenser. Det må Bergen kommune sørge for.