Bare gjør det

Man kan komme langt i livet med frekkhet, risikovilje og en vill idé.

Ingvild Rugland
Kommentator i BT.

Phil Knight er en av gründerne bak suksessen Nike. Det var ikke bare drømmen som drev ham. Han hadde drivkraft og risikovilje, og ikke minst en herlig frekkhet og angst for A4-livet, skriver BTs kommentator Ingvild Rugland. Don Ryan, Scanpix

«Løp og lek!» Høres ut som noe vi sier til ungene, ikke sant?

Det er mer enn som så. Det er drivkraften til Nike-gründer Phil Knight. Han er en av grunnleggerne bak ett av verdens aller mest kjente merkenavn, og du har trolig knapt hørt om ham. Hadde han ikke løpt og lekt, ville vi neppe ha knyttet på oss millioner av Nike-sko hver eneste dag.

Memoarene hans «Shoe dog» ble gitt ut i fjor, og kom nylig i norsk utgave. Hans versjon av historien om hvordan Nike ble til, er selvsagt noe pompøs, men også fascinerende. Ikke bare for folk som er interessert i løping og sko, men for dem som er interessert i gründerskap og næringsliv.

Knight, med kallenavnet Buck, forteller hvordan han tidlig nektet å innordne seg det kjedelige A4-livet. Han ville gjøre en forskjell, han ønsket å bruke kreativiteten sin og han hadde et intenst ønske om å ikke tape. Livet skulle bestå av lek.

Han skaffet seg en økonomiutdanning og kunne endt opp i finansbransjen (han var en periode i PWC). Men det virket altfor traurig for ham. Hele tiden jobbet han med det han selv kalte «sin ville idé og gjorde alt kan kunne for å gjennomføre den.

Han elsket å løpe, og hadde derfor en god del kunnskap om løpesko. Han visste også at japanske kamera hadde erobret det amerikanske kameramarkedet. Kunne ikke japanske løpesko gjøre det samme?

Vi vet hvordan historien gikk – hittil. Men det kunne like gjerne gått helt galt.

Les også

Les også: Glupt gründerskap

Det er vanskelig å lykkes som gründer. Man mangler penger, man mangler kunder, og noen har en elendig idé. Da er det lett å mislykkes. Knight hadde en «vill idé», og møtte motstand. Adidas var allerede et godt etablert skomerke, hvordan skulle han kunne konkurrere mot den tyske giganten? Og var det egentlig behov for flere sko på markedet?

Svaret er at det alltid er et behov. Enten det er for et billigere produkt, et bedre produkt eller noe som bare er litt lekrere enn det vi kjenner i dag. Nike utfordret erkerivalen Adidas, som freshet seg opp og ble sterkere av konkurransen med Nike.

Buck Knight fulgte drømmen sin og trosset advarslene. Han reiste til Japan og kjøpte med farens hjelp et lite parti med løpesko som han fikk selge på det amerikanske markedet. Sakte, men sikkert, klarte han og hans håndplukkede kompanjonger å skape en etterspørsel etter disse skoene. Knight solgte via venner, hadde mange kjente i friidrettsmiljøet, og visste å knytte til seg de rette personene. Friidrettstreneren Bill Bowerman, for eksempel, ble helt avgjørende i hvordan Nike-skoen utviklet seg til å bli en suksess.

Noe av det som gjorde at Knight lyktes, hadde i dag vært umulig. Han bløffet rett og slett. Etter hvert som den japanske skoen ble ettertraktet i USA, ønsket fabrikken i Japan enda bedre fotfeste i det amerikanske markedet. Knight hadde fått rettighetene til å selge skoene i tretten stater på vestkysten, men japanerne ønsket seg innpass også på østkysten. Andre forhandlere ønsket å blokkere for Knight og overta alle rettigheter i USA.

En blank løgn om at Knights selskap, som da het Blue Ribbon, hadde kontor på østkysten ble slukt med agn og søkke. Japanerne sa tilsynelatende bare «ok, det forandrer saken».

Ingen googling, ingen søk på databaser som på et blunk ville avslørt løgnen. Befriende, egentlig. For han klarte å starte kontor i joggemekkaet Boston. Folk ville ha skoene. Og selv om banken sa nei til økt kreditt flere ganger, og Knight måtte bytte bankforbindelse for å klare å holde det gående, så gikk det bra.

Dersom japanerne hadde avslørt bløffen, ville Nike-historien vært helt annerledes. Kanskje en historie om konkurs og fiasko.

IKONISKE: En av grunnene til at Nike-skoene ble så populære var på grunn av alle kjendisene som brukte dem, blant annet ikoniske Farrah Fawcett (bildet) som spilte i Charlie´s Angels på midten av 70-tallet. Senere har også Will Smith, Roger Federer, Michael Jackson og Kanye West latt seg avbilde i skoene. Columbia Pictures

Les også

Ingvild Rugland: Jakten på den beste deg

Det er selvsagt naivt og håpløst nostalgisk å drømme seg tilbake til tidlig 1970-tall. Vår tids mulighet til å faktasjekke alt mulig er en styrke og trygghet. Det er heldigvis ikke lett å bløffe seg oppover i verden. Men det er likevel noe vågalt tiltrekkende ved måten de gjorde det på «i gamle dager». Just do it.

Ved inngangen til det nye året, spares det ikke på dystre spådommer. Oljeprisen er fortsatt ustabil, arbeidsledigheten vil fortsette å stige og vi får mindre å rutte med på grunn av høy inflasjon. Bankene kaster ikke risikokapital etter gründere med luen i hånden.

Når ledigheten banker på døren, er det krevende å tenke at man skal løpe og leke. Nike-gründeren viste seg å være en god selger av sko. Men det var fordi han trodde på det han gjorde. Han elsket løping og løpesko. Men da han var student, solgte han leksikon på fritiden. Det vil si: han forsøkte. Han greide ikke å selge et eneste leksikon fordi han ikke trodde på det. Det var kjedelig.

Man blir ikke god på ting man ikke liker eller tror på. Det var ikke bare drømmen som drev Knight. Han hadde drivkraft og risikovilje, og ikke minst en herlig frekkhet og angst for A4-livet. Det kan man også la seg inspirere av her hjemme – femti år etter.