Hviskeleken på politihuset

Det er forståelig at politiledelsen vil slå ned på unødvendige lekkasjer. Men det kan bli vanskeligere å lekke når det faktisk er nødvendig.

VEST POLITIDISTRIKT: Lekkasjer og varslinger kan være nødvendig. Det er en sikkerhetventil i rettsstaten, så ikke noen få mennesker har full kontroll på all informasjon. Men når noen deler detaljer fra en etterforskning, kan det også være et tegn på et kulturproblem på politihuset. Enten fordi noen ansatte trosser ledelsen, eller fordi ledelsen selv bedriver styrte lekkasjer for å styrke sin egen sak, skriver BT-kommentator Mathias Fischer. Odd E. Nerbø

Mathias Fischer
Kommentator i BT.

Fengslingsmøtet er lukket, etterforskningslederen sier «ingen kommentar». Likevel får avisleserne med seg at «VG erfarer» eller «ifølge BTs opplysninger». Noen har snakket. Kanskje en politibetjent. Kanskje en forsvarsadvokat, kanskje en bistandsadvokat, eller kanskje var det bare en journalist som fant et dokument på bakken.

Når det kommer til politisaker, er det urovekkende mange hemmeligheter som ikke er hemmelige.

Ukulturen med stadige lekkasjer av unødvendige detaljer, undergraver vernet av dem som varsler om viktig informasjon.

Les også

Mann (48) pågrepet for drapet på ektefellen

Onsdag ble det kjent at Vest politidistrikt har anmeldt seg selv til Spesialenheten for lekkasjer. Etter at en Åsane-mann forrige helg ble siktet for drap på konen, «ble detaljert informasjon fra etterforskningen publisert i VG og andre medier», sto det i en pressemelding. Derfor skal Spesialenheten nå undersøke om ansatte i politiet har brutt loven.

Det var et radikalt skritt. Lekkasjer under etterforskninger skjer hele tiden, tilsynelatende uten at noen reagerer. Anmeldelsen må sees på som et skremmeskudd for å bekjempe det ledelsen ser på som en ukultur, der politibetjenter med viten og vilje bryter loven for å gi pressen informasjon som skulle vært hemmelig.

LUKKET: Vest politidistrikt har anmeldt seg selv til Spesialenheten for lekkasjer. Anmeldelsen må sees på som et skremmeskudd for å bekjempe det ledelsen ser på som en ukultur, der politibetjenter med viten og vilje bryter loven for å gi pressen informasjon som skulle vært hemmelig. Bjørn Erik Larsen

Politilekkasjer blir sjelden problematisert av media. Det er et paradoks. En av pressens viktigste oppgaver er å rapportere om maktpersoner som ikke gjør jobben sin. Når politifolk bryter loven, er det en selvfølge å skrive om. Bortsett fra når forbrytelsen er å lekke til pressen. Da er det stille.

Stillheten er forståelig. Ikke bare har aviser en åpenbar egeninteresse av at kilder forteller hva som skjer, men journalistene har også et eksplisitt ansvar for å beskytte kildene. Alle som går til mediene skal kunne forvente at de holdes anonyme. Hvis ikke, ville mange skandaler aldri blitt avdekket.

Lekkasjer og varslinger kan være nødvendig. Det er en sikkerhetventil i rettsstaten, så ikke noen få mennesker har full kontroll på all informasjon.

Men når noen deler detaljer fra en etterforskning, kan det også være et tegn på et kulturproblem på politihuset. Enten fordi noen ansatte trosser ledelsen, eller fordi ledelsen selv bedriver styrte lekkasjer for å styrke sin egen sak.

Mange av detaljene kan være bagatellmessige, som størrelsen på kniven eller antall kilo heroin. Informasjonen er unødvendig å lekke, unødvendig å skrive, unødvendig å holde hemmelig i utgangspunktet.

En tiltale som uansett vil bli offentliggjort dagen etter, en detalj fra en drapsetterforskning som egentlig ikke er annet enn underholdning, informasjon om at «politiet har gjort undersøkelser på mannens arbeidsplass».

Den slags opplysninger holder politiet tett om på pressekonferansen, men så glipper det ut likevel.

Lekkasjer kan være urimelig behandling av siktede. Noen kan sitte stengt inne med besøks- og medieforbud, samtidig som politiet i det skjulte deler opplysninger i media.

Folk har opplevd å komme ut av avhør, og før de får kontaktet familien, har de fått et tapt anrop fra en journalist.

Kåre Songstad er politimester i Vest politidistrikt, som nå har anmeldt sine egne til Spesialenheten for lekkasjer. Fred Ivar Utsi Klemetsen

Det er helt vilkårlig når det lekkes. I noen saker er politihuset i Allehelgens gate en sil. Andre ganger er politihuset potte tett. Istedenfor at politiet generelt utviser åpenhet, er det opp til noen frimodige ansatte å velge ut når det kan lekkes. Uten retningslinjer eller føringer, og borgerne får kun den informasjonen som noen i politiet ser seg tjent med å dele.

I noen tilfeller ser lekkasjene ut til å skje med fullt overlegg, ikke fra enkeltstående sladrehanker, men fordi politiet ser seg tjent med det. For å bedre eget image, for å få mer oppmerksomhet rundt saken de jobber med, eller for å styre den offentlige debatten.

Derfor er dette et viktig prinsipielt spørsmål. Hvordan informasjon formidles fra myndighetene til offentligheten, er i kjernen av hvordan demokratiet fungerer. Ideelt bør ikke informasjon komme fra anonyme kilder og lekkasjer, men gjennom åpenhet fra det offentlige.

Mangelen på åpne kilder i politiet blir et problem for pressen og leserne.

Når man ikke vet hvem som er informanten, er det vanskelig å etterprøve det som blir skrevet. Det blir også vanskeligere å være skeptisk til motiv, fordi det vil være stor forskjell på om kilden er politiet eller den siktedes advokat. Den enkelte journalist, som kjenner til kilden, utviser den skepsisen, men leserne har ikke muligheten.

PRESSEKONFERANSE: Gunnar Fløystad, leder for påtaleseksjonen, (t.v) etterforskningsleder Hilde Reikrås og påtaleansvarlig Janne Ringset Helme holdt pressekonferanse i Bergen om politiets aksjon mot pedofile nettverk. Ørjan Deisz

I tilfeller som denne uken, kan de lekkede opplysningene være til skade for etterforskningen. Det er begrunnelsen for lukkede fengslingsmøter, noe som forutsetter at dommeren har sagt seg enig.

Mens en etterforskning pågår, sitter politiet på informasjon som de ikke ønsker å få ut; blir det kjent, er det fare for at bevis forsvinner eller vitner holder kjeft.

Skulle det faktisk være tilfelle, og noen lekker, er det et åpenbart problem at noen i politiet føler at de har rett til å overprøve ledere og dommere. De er villige til å ta en risiko for etterforskningen, uten åpenbar gevinst.

Selv om alle kilder har lik rett på å bli beskyttet av pressen, er det ikke alle som lekker som er varslere. Å sladre fra en etterforskning gjør deg ikke til Robin Schaefer eller Edward Snowden.

VARSLER: Robin Schaefer ga anonymt opplysninger til BT, som til slutt førte til at Monika-saken ble gjenopptatt og en mann dømt for drapet. Odd E. Nerbø

Den egentlige løsningen er mer åpenhet. Som generell regel, ikke gjennom hvisking og tisking. Nå er normen at det meste er hemmelig, samtidig som alle vet at informasjonen vil komme ut på en annen måte likevel.

Da bør politiet heller fortelle mer i første omgang.

Politiet vil helst jobbe i fred, forståelig nok. Det er gode grunner til ikke å la dem gjøre det. Monika-saken er et godt nok eksempel. Akkurat som alle andre samfunnsaktører, blir politiet skjerpet av vissheten om at feil vil komme ut.

Derfor må offentlig ansatte tørre å snakke anonymt med pressen, uten å frykte represalier. Men når de bruker den friheten til å dele informasjon bare for å gi godbiter til journalister, bidrar de til å undergrave tilliten i systemet.

Nå ser det ut som Vest politidistrikt har fått nok.

Hvis en rekke unødvendige lekkasjer fører til at politiet slår kraftig ned på alle lekkasjer, vil det være en farlig utvikling. Da blir det vanskeligere å være den neste Robin Schaefer.