Mer Grieg i monitor, takk

Dersom Edvard Grieg blir redusert til pynt, dør både Bergen og Festspillene litt.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

GRIEG OG BERGEN: Utfordringen er å unngå at Grieg blir redusert til pynt og porselen, et Spotify-spor til lokalpatriotismen vår, en klisje, skriver Frode Bjerkestrand. Marvin Halleraker

Festspillene i Bergen åpner onsdag 22. mai, og den rituelle Edvard Grieg-krangelen er i gang.

Foreningen «Troldhaugens venner» teller antall Grieg-oppføringer på årets program, og mener at Festspillene er i ferd med å skvise ut Grieg.

Festspilldirektør Anders Beyer gjør samme øvelse, men kommer til motsatt konklusjon.

Det er synd at det blir slik. Dette tellekantregimet bringer oss ikke nærmere Edvard Griegs person og posisjon i Bergen og verden.

Grieg-musikkens voktere er flinke til å vise til gamle dagers festspill. Da var komponisten selve begrunnelsen for å ha en festival, og derfor fylte han store deler av programmet.

I boken «Fest og spill i 35 år» fra 1987, beskriver forfatter Reidar Storaas hvor sentral Edvard Grieg og Musikselskabet Harmonien var for hele ideen om et festspill.

Les også

Festspillene anklages for å skvise ut Grieg

Da Festspillene ble sjøsatt i 1953, var de tydelig inspirert av Griegs første musikkfest i 1898.

«Edvard Grieg hadde fått det til, da han i tidens pauvre (fattigslige) kulturmiljø stablet på bena en norsk musikkfest, og lot sine landsmenn få lære internasjonal konsertstandard å kjenne», skriver Storaas.

Festspillene er siden den gang blitt en svær og bred kunstfestival, som står midt spagaten mellom lokale forpliktelser og internasjonale ambisjoner. Ikke rart det gjør vondt av og til.

Det er ingen grunn til å tvile på festspilldirektørens varme følelser for Grieg og respekt for røttene i Bergens historie.

Men Grieg-programmene blir ofte preget av plikt og pyntelighet, uten den store fortellingen om hvem salig Edvard var, og hva som drev ham.

Grieg var mye mer enn bergenser. Han tilbrakte noen av sine viktigste år i Danmark og Tyskland. Der ble han også opptatt av andre ting enn musikk, komposisjon og salongprat.

«Av hele sitt hjerte hatet han sosial urett, maktbrynde og snobberi. Grieg tok stilling for de svake, oppfattet seg selv som politisk radikal, og reagerte voldsomt på tyranniet både i Tsar-Russland og andre steder», skrev historiker Karsten Alnæs da han anmeldte boken «Edvard Grieg – brev i utvalg 1862-1907».

Les også

Det blir for tynt, Beyer

Blant annet engasjerte komponisten seg sterkt i den berømte Dreyfus-saken. I debatten om justismordet på den franskjødiske offiseren Alfred Dreyfus, blomstret europeisk antisemittisme opp for fullt.

Edvard Grieg fordømte maktovergrepet og jødehatet. Blant annet takket han nei til å dirigere sine egne verker i Paris i 1899, som en protest mot behandlingen av Dreyfus. Det var ikke populært blant makthaverne.

Da Grieg seinere dro til Paris, i 1903, måtte han ha politieskorte tilbake til hotellet etter konserten.

Det er dette som gjør Grieg spesielt relevant i dag. For Grieg er ikke bare sangen om Bergen.

Han er lydsporet til Norge i den tiden nasjonen forsøkte å finne seg selv, og Europa var på vei mot to verdenskriger og komplett katastrofe.

I dag ser vi lignende tendenser der ute. Fremveksten av nasjonalisme, fremmedhat og populisme er urovekkende, bare tre uker før valget av nytt EU-parlament.

RADIKAL OG BERØMT: Skal Grieg ha legitimitet om 20 til 50 år, må noen holde ham frisk, relevant og aktuell, og det er der Festspillene kommer inn BT arkiv

Kygo og Alan Walker får ha meg unnskyldt, men Edvard Grieg er Bergens aller største selvbildebygger gjennom tidene.

Uten Griegs musikk er det vanskelig å se for seg at Bergen hadde hatt en kulturell profil som hadde fungert utenfor kommunegrensene.

Derfor trenger han museumsvoktere, som minner oss om kvaliteten i Griegs verker.

Men skal Grieg ha legitimitet om 20 til 50 år, må noen fortsette å gjøre ham frisk, relevant og aktuell, og det er der Festspillene kommer inn.

Les også

Furuholmen slutter i Festspillene

For min del kunne Festspillene gjerne vært et permanent moderniseringsprosjekt for Edvard Griegs musikk og mentalitet.

Det kunne vært en fin måte å vise hvordan geniet balanserte det beste av patriotismen sin med et sterkt internasjonalt engasjement.

Siden det er lov å være i det elleville hjørnet disse dager, kaster jeg ut noen forslag (selvfølgelig også for å provosere, siden det er så enkelt i denne byen):

FESTSPILLSJEFEN: Det er ingen grunn til å tvile på festspilldirektør Anders Beyers varme følelser for Grieg og respekt for røttene i Bergens historie. Men Grieg-programmene blir av og til rene styrkeløft-øvelser, preget av plikt og pyntelighet. Bjørn Erik Larsen

La black metal-bandet Immortal og Harmonien spille «Peer Gynt-suiten», som en mørk påminner om at Grieg også fungerer utenfor den klassiske musikkens rammer.

La jazzsaksofonist og komponist Marius Neset og London Sinfonietta improvisere fritt over A-mollkonserten, av samme grunn. Den sterke melodien er noe av Griegs genialitet.

Få tilbake Ole Hamres fabelaktige prosjekt «Oioi-festivalen», og la musikerne fremføre «Dovregubbens Hall» fra hustakene i Bergen sentrum, som et varsel mot de antidemokratiske kreftene som river i Europa for tiden.

La Carte Blanche og Nasjonalballetten lage forestilling rundt konseptet «Morgenstemning», som en ironisk kommentar til populismens og nyfascismens fremvekst.

Og så videre.

Utfordringen er å unngå at Grieg blir redusert til pynt og porselen, et Spotify-spor til lokalpatriotismen vår, en klisje.

Gamle Edvard var en fin, radikal og frittalende nordmann og europeer. Han fortjener bedre.