Purk, skurk og landets siste jury

Hjelper det politispaner Eirik Jensen at han skal dømmes av likemenn?

Eirin Eikefjord

Kommentator i BT

Den betrodde spaneren Eirik Jensen fikk 21 års fengsel for grov korrupsjon og medvirkning til innførsel av 13 tonn hasj i Oslo tingrett.

Jensen nekter all skyld, og har anket saken, med advokat John Christian Elden som krigfører.

Tilfeldigvis blir ankesaken den siste i norsk rettshistorie som skal avgjøres av en jury.

De som skal svare ja eller nei på om Eirik Jensen er skyldig, er ikke juridiske dommere, men ti vanlige menn og kvinner av folket.

Kan det gi Eirik Jensen en fordel?

Hvis Jensen er skurk, er han iallfall en kul skurk.

Hestehale. Harley. Tøff i tonen, skjev i smilet. Kjekk type.

En kameleon som har drevet «tjommi­virksomhet» blant kriminelle bander. En opprørsk politimann med elastiske metoder, i kamp mot et rigid system. Kontroversiell, men sjarmerende.

Den perfekte antihelt.

Under rettssaken var Jensen en forfriskende kontrast til de snerpete aktorene fra Spesialenheten for politisaker.

Mens de terpet på traurige detaljer og informantinstrukser, satt Jensen der og var kul i skinnjakken sin. Hva er galt med å være litt fleksibel, liksom?

Saken minner mer om et amerikansk rettssalsdrama enn en ekte norsk politiskandale, og man har lyst til å heie på Eirik Jensen.

«Hvis Eirik Jensen skal ha noe håp, tror jeg det håpet ligger hos juryen», sier advokat Marijana Lozic til Dagbladet.

Jensen-saken har en haug med indisier, få harde bevis og en tiltalt som er lett å like. Den handler mer om bevisvurdering enn kronglete juss.

Forsvarsadvokat Brynjar Meling mener slike saker er godt egnet for en jury, og trekker frem John Christian Eldens evne til å snakke godt, lettfattelig og rett til folk.

Antakelsen om at vanlige folk lar seg påvirke av en sjarmerende tiltalt og tårevåte prosedyrer er besnærende. Men lar den seg påvise? Har Eirik Jensen større sjanse for å bli frifunnet av en jury?

Utvalget som evaluerte juryordningen fant ikke noe pålitelig grunnlag for å anta at én type dommere bedømmer bevis på en bedre eller riktigere måte. De fant imidlertid holdepunkter for at lekdommere er mer tilbøyelige til å frifinne enn fagdommere, og at lekdommere er hakket mer tilbøyelige til å frifinne når de opptrer som jurymedlemmer enn som meddommere.

– Det kan jo hende at enkelte tiltalte har en folkelig appell som gjør det mer sannsynlig å bli frifunnet av en jury. Det kan vel også hende at noen saker er så kompliserte at juryen lettere blir i tvil, og dermed lettere frifinner, sier jussprofessor Magne Strandberg, som står bak forskningen juryutvalgets konklusjoner er basert på.

– Men alt dette er mer «synsing» enn forhold som kan underbygges med forskning, konkluderer han.

Synsing eller ikke: Saken er stor og kompleks, Eirik Jensen er en likandes kar, og hvem som sitter i juryen er avgjørende for om han blir dømt eller ikke.

Man skal ikke scrolle langt nedover Facebook-siden til Jensens støttegruppe for å skjønne at den tidligere spaneren har enorm folkelig appell.

Gruppen har over 17.000 medlemmer (riktignok en god del journalister). Her inne hagler det med emojis, godnattklemmer og fugler i solnedgang.

Sov godt, Eirik! Koz, klemz, lykke til! Må rettferdigheten seire!

«Han var uortodoks og valgte uvanlige måter å finne løsninger på, men for meg er det fortsatt utenkelig at Eirik er korrupt», skriver en mann som har kjent Jensen siden 1. klasse på barneskolen.

Slike støttegrupper er kanskje ikke noe representativt tverrsnitt, men de gir et innblikk i hvordan deler av folkedypet tenker om Jensen-saken. Det er ikke umulig at noen i juryen tenker det samme.

Juryen tar form ved at 18 personer blir tilfeldig trukket ut. Forsvarerne har mulighet til å «skyte ut» noen av dem, uten nærmere begrunnelse. Til slutt sitter fem menn og fem kvinner igjen.

Forsvarsadvokat Brynjar Meling er en av dem som har drevet aktiv googling av potensielle jurymedlemmer for å finne ut hvem han skal kvitte seg med. Meling har fått mulla Krekar frikjent for trusler foran en jury, og forhindret Frp-kone Eli Hagen i å dømme i en drapssak. Rådet han gir Jensens forsvarere, er å være obs på tilknytning til det offentlige.

– Jeg ville hatt en yngst mulig jury som er selvstendige. De med en enorm tro på offentlige myndigheter, kan fort bli skutt ut, sier Meling til Dagbladet.

Etter at alle bevisene er ført, skal juryen svare ja eller nei på spørsmålet om skyld. Ingenting mer. Rådslagningen er strengt hemmelig og skjer i et lukket møte. Ingen får vite hvem som stemte hva, og hvorfor. Det er juryordningens store svakhet.

Hvis syv eller flere mener at han er skyldig, blir Eirik Jensen dømt.

Under tingrettssaken brukte aktorene fra Spesialenheten mye tid og krefter på bryte ned bildet av Jensen som en samvittighetsfull politihelt.

I stedet ble han fremstilt som en grisk og nyttig idiot, en korrupt purk som solgte både sjelen sin og politiets integritet for fancy klokker og flislagt bad.

Den strategien blir enda viktigere i jurysaken som starter på tirsdag.

Kanskje noen kommer dit med en dragning mot å heie på Eirik Jensen. Den er forståelig – iallfall hvis man ikke har lest Oslo tingretts begrunnelse for å gi ham lovens strengeste straff.

Tingretten er ikke i tvil om at Eirik Jensen har solgt sin unike innsikt i politiets virksomhet for varer, tjenester og en uoversiktlig sum narkopenger. Forsettlig og systematisk har han latt Gjermund Cappelen smugle tonnevis med hasj, mener dommerne.

De kodede tekstmeldingene er et korrupsjonsregnskap, og Jensen må ha vært «bemerkelsesverdig utenfor» hvis han faktisk trodde at Cappelen drev med import av snus. Tingretten mener Jensens forklaring er oppkonstruert, og finner ingen formildende omstendigheter.

Tingrettsdommen er mørk lesning for dem som helst vil tro på «fleksibel superspaner»-versjonen.

Inntil videre kan Eirik Jensen klamre seg til håpet om at juryen skal redde ham fra straff og fordømmelse. Men hvis det skjer, og fagdommerne mener han «utvilsomt» er skyldig, kan de sette juryens kjennelse til side.

Begge deler ville vært en ellevill og historisk avslutning på både Jensen-saken og hele den norske juryordningen.