Gamle gutters mausoleum

Rockeklubber kan ikke leve på minner alene. Garage har vært dødsdømt en stund.

STENGER DØRENE: Dypest sett tror jeg vi i Garages grånende støttegruppe har stått litt i veien for en sunn og nødvendig utvikling av utestedet, skriver Frode Bjerkestrand. Fred Ivar Utsi Klemetsen

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Vi har det litt tøft nå, vi som elsket Garage. Vi som var rundt 30 og tøffe i trynet den gangen på 1990-tallet, da kjelleren i Nygårdsgaten var det råeste og rauseste stedet på jord. Nå skal herligheten stenges.

Men før vi vader ut i et basseng av selvmedlidenhet, kan det være greit å se seg litt i speilet. Der står vi, en skrantende horde av gråstenk og slitne skinnjakker, med nedbetalte huslån, voksne barn og et ubegripelig sentimentalt forhold til musikken vi vokste opp med.

Hvor smart er det egentlig å basere en forretningsidé på sånne som oss?

Å drive utested og musikkscene er svært usikker vitenskap, og mange klarer seg knapt et par år i samme klær og konsept.

Desto mer imponerende er det med barer og scener som står gjennom trendskrifter, overlever kjipe huseiere og klarer å rekruttere et kjernepublikum som stadig kommer tilbake.

Les også

– Garage flytter ut i løpet av høsten

I Bergen finnes blant andre Cafe Opera, Hulen, Victoria og Garage. Med tiden er de blitt løftet over statusen som ølbule og «utested», og blir opphøyet til «kulturinstitusjon».

Slike steder blir en del av det lokale vokabularet, og det er derfor vanskeligere å fatte at de en gang må stenge dørene. I denne byen finnes det fremdeles folk som snufser litt over Den Stundesløse («Stundikken»), som forsvant for snart 15 år siden.

Det er for enkelt å hovere over at et selvbevisst sted som Garage går inn i historien.

Rockescenen har bakset med huseier og en håpløs leiekontrakt på ett av byens minst Tripadvisor-populære hotell over tid. Den har også forsøkt å lokke publikum med konsepter og festivaler, spesielt rock i den tyngre enden av skalaen.

Det har ikke hjulpet. Men det er en grunn til at akkurat stengingen av Garage får så mye oppmerksomhet.

TØFFEST I BY’N: Barbie Bones med vokalist Yngve Sætre i front var blant de hardtslående gjengangerne på Garage. Helge Skodvin

Garage var en perfekt klubbscene da bergensrocken tok steget ut av det polerte og prektige på begynnelsen av 1990-tallet. Band som Pogo Pops og Barbie Bones donerte sine Spellemannpriser til klubben, som et tegn på takknemlighet.

Bergensbølgen av kompetent, velprodusert og velspilt pop’n’roll gjorde samtidig Garage nasjonalt kjent. Bergen Blues Club gjorde også en solid drajobb, ved å booke artister som The Blasters, Townes van Zandt og selveste Bo Diddley.

Les også

Et tap for kulturbyen

Historien om dem som aldri kom, er også viktig. Nirvana var booket på Garage den 12. desember 1991, men valgte ikke overraskende å bli hjemme i USA, kickstarte grønsjrocken og bli verdensstjerner.

De skjedde alltid noe tøft rundt Garage den gangen. Men på sikt kan ingen leve lenge av anekdoter.

Dypest sett tror jeg vi i Garages grånende støttegruppe har stått litt i veien for en sunn og nødvendig utvikling av utestedet.

Vi har heiet på Garage ved hvert eneste underskudd og trussel om stenging. Vi har alltid ment at støttekonserter og støtteplater og annen form for nødhjelp har vært nødvendig.

Derfor har også hver eneste runde med støtterock vært preget av våre egne helter og gjenforeninger av bergenske band med passiv-aggressive navn fra 1990-tallet. Knakende flinke folk og mye moro, men kanskje ikke helt ideelt dersom formålet var å rekruttere nye og lojale kunder.

Vi har heiet så høyt, fordi utsikten til et liv uten Garage-logoen der nedi Nygårdsgaten har vært for tung å bære. Dette til tross for at vi knapt har brukt et par hundrelapper på øl og kaffe der i løpet av det siste året.

Kanskje vi har forledet dem litt, de som har drevet Garage i en knapp mannsalder. Vi har latt dem tro at alt det gamle er av det gode, og dermed gjort Garage til et mindre raust sted.

Så har de nye hodene, de nye ideene, sjangrene og folk med gryende definisjonsmakt tatt musikken sin til andre steder.

Les også

Tre konsertsteder kan forsvinne i løpet av kort tid

INDIEROCK: Støymakerne i The Posies spilte på Garage i 2005. Marte Rognerud /

Musikkmiljøet i Bergen er flink til å skryte av seg selv, med rette. De siste ti årene har artister som enten er født her eller flyttet hit, satt sterkt preg på hit- og spillelister hjemme og ute.

Da Garage hadde sin glanstid, var det atskillig mer krevende å slå gjennom. De store plateselskapene var i Oslo, og mange av dem forsto overhodet ikke hva som rørte seg i bergensmiljøet.

I dag er det atskillig enklere. I beste fall er det bare et par klikk mellom jenterommet og eksponering mot millioner av potensielle fans på YouTube eller Spotify.

Men de aller største talentene vet av og til ikke hvor store de er selv. Det er ofte på de små scenene de blir sett og hørt for aller første gang.

Som for eksempel Aurora Aksnes fra Lysefjorden i Os kommune, som ble oppdaget etter skoleavslutningen i tiende klasse.

Hun er et strålende eksempel på hvor viktig det er at det finnes scener der det er kort vei til mikrofonen og høyt under taket.

Men talentene fortjener også å slippe en mur av aldrende musikkpoliti foran scenen, på et sted der 25 år med tung rockehistorie truer med å stirre dem i senk.

Garage vil nok bli savnet en stund. Men kanskje mest av dem som ikke var der de siste 15 årene.