Kryss fingrene for homo sapiens

Verdens pessimister har fått sin Bibel. La meg tenne tre lys i mørket.

Pablo Bernasconi

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Årets mest tankevekkende leseopplevelse har vært dystopien «Homo deus» av den israelske turbohistorikeren Yuval Noah Harari.

I denne boken bruker han sin faglige slagkraft og berømmelse etter den internasjonale bestselgeren «Sapiens» til å fortelle leseren hvorfor det vil gå til helvete med menneskeheten.

Påstanden er brutal, men samtidig belagt med så mye historisk kunnskap og analysekraft at den virker besnærende. Det er nesten fristende å tro at Harari har profetiske egenskaper.

Desto viktigere er det å minne om det gamle jungelordet: Ingen er ufeilbarlig. Noen må tenne noen lys for menneskehetens fremtid. Men før vi henter fyrstikkene, er det viktig å forstå hva Hararis prosjekt er.

Les også

HARARIS FØRSTE BOK: Virkeligheten slår tilbake.

Yuval Noah Harari er en glimrende formidler, og kombinerer kunnskap og logikk til en nådeløs blanding av historieomskriving og hårreisende tankesprang.

I «Sapiens» brukte han for eksempel mange sider på å forklare at landbruksrevolusjonen egentlig var en stor ulykke for menneskeheten. Den førte ikke nødvendigvis til at livet ble enklere, men til at vi ble mer sykdomsutsatte og ulykkelige.

Boken «Homo deus» er for en stor del bygget på Hararis friske syn på menneskets historie. Han bruker mange av tesene fra forrige bok på å bygge opp under sine dunkle forestillinger om fremtiden. Hans poeng er at alle store sprang i menneskets utvikling ikke trenger være av det gode.

Hovedteorien i «Homo deus» er at den teknologiske utviklingen vil føre til at mennesket vil gi opp sine verdier i kampen om å få evig liv. De som har råd til alle mulige livsforlengende medisiner og teknologier, vil danne en overklasse av menneskeguder («Homo deus»). Alle andre vil fylle rollen som ubrukelig underklasse, siden jobbene deres stort sett er overtatt av roboter.

I Hararis verden er den frie viljen bare en myte. Internettets algoritmer vil styre våre valg, fra hvem vi dater til hvilket parti vi stemmer på.

Det er en ganske dunkel spådom. Men la oss tenne disse lysene.

Les også

ROBOTENE TAR OVER. De er allerede smartere enn oss. Kan de bli snillere enn oss også?

Første lys:

Harari bruker mye tid på å forklare hva en algoritme er. Hans definisjon går slik: En algoritme er en metodisk rekkefølge av handlinger som kan brukes til å gjøre kalkulasjoner, løse problemer og ta beslutninger. For eksempel trinnene i et regnestykke.

De siste tiårene har biologer overført denne definisjonen på menneskelig atferd. Algoritmene som kontrollerer menneskene styres av erfaringer, følelser og tanker. Det er sånne ting som gjør at vi kan kjøre bil eller gå på ski, for eksempel.

Harari henger egentlig hele sin hovedtese på dette premisset. Fordi vi styres av kjemiske og biologiske impulser, altså algoritmer, er fri vilje en illusjon. Derfor er det trolig at vi en gang i fremtiden frivillig vil legge våre liv i hendene på maskiner, som overvåker kroppen vår og tar beslutninger for oss.

Svakheten ved dette resonnementet er at menneskets vilje er ikke en jevn strøm av elektroner, men styrt av erfaring, etikk og moral, irrasjonelle faktorer som ofte får oss til å gjøre det uventede. Harari ekskluderer den dype psykologien i mennesket, når han reduserer måten vi agerer på til algoritmer.

Harari kan i teorien ha rett i at det er mulig å konstruere en datamaskin som er like kompleks som et menneske. Men hvorfor skulle mennesket i utgangspunktet ha et ønske om å erstatte seg selv med en komplett og masseprodusert menneskemaskin? Jeg velger å tro at menneskeheten vil finne mening med livet på andre måter.

Les også

NOK ER NOK: Google til kamp mot «fake news».

Andre lys:

For å støtte teorien om at menneskeheten stort sett er en viljeløs saueflokk, viser Harari til Facebook og Google, to selskaper som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Eksemplene er foruroligende.

Google ønsker å lage utstyr og en database som overvåker vår helsetilstand døgnet rundt. En undersøkelse Facebook gjorde blant 86.000 frivillige blant sine brukere, viste at nettstedets algoritmer i mange tilfeller er bedre egnet til å bedømme folks personligheter og preferanser enn deres ektefeller og nære familie. Og det kun basert på medlemmenes bruk av «like»-knappen.

Harari forutsetter at vi mennesker gladelig vil la disse private selskapene styre vår eksistens.

Svakheten i denne teorien er forutsetningen at Facebook og Google kommer til å være verdensdominerende til evig tid. Det er ikke sikkert. For bare tyve år siden var de to nettgigantene knapt påtenkt. Hvordan kan vi da skråsikkert spå noe som helst om selskapenes fremtid?

Vil det komme nye og bedre alternativer? Vil folk bli møkka lei dem, av å bli kartlagt og kontrollert av nokså usympatiske amerikanske utbyttehaier? Eller vil USAs konkurransemyndigheter omsider dra dem for retten med krav om oppsplitting, fordi de nærmest har monopol på handel med våre personopplysninger?

Det er lov å håpe på det siste, i alle fall. At teknologiselskaper vokser seg verdensmektige på salg av folks mest private opplysninger, er litt nifst.

Les også

GJØR DEG KLAR: Fem områder av livet som endres av kunstig intelligens.

Tredje lys:

Det ligger en viss arroganse i Hararis teser. Blant annet den omsvøpende generaliseringen av menneskeheten. Han overser i stor grad at verden er delt i økonomiske soner, det rike Vesten, det fremadstormende Østen, pluss om lag to milliarder av jordens befolkning som fremdeles lever på og under fattigdomsgrensen.

Hvor passer den siste kategorien inn i Hararis verdensbilde? Ingen steder. Han kan gjerne anse dem som del av den «ubrukelige massen», men det er mest fordi de ikke har sjanse til å delta i racet mot den teknologiske fremtiden. I mange land lever millioner av mennesker utenfor strømnettet. For like mange er drømmen om mobiltelefon og internett nokså fjern.

Harari er altså representant for et typisk vestlig verdensbilde, og hans teser om menneskehetens skjebne er derfor forbeholdt dem som har råd til å være med på reisen.

Hararis prediksjoner for vår felles fremtid kan virke kategoriske og arrogante. Men det fine er at han ikke er så skråsikker selv, når alt kommer til alt. Først etter 461 sider, rett før fotnotene, finner han det for godt å understreke at vi kanskje ikke skal ta alt så tungt.

«Alle scenarier som er skissert i denne boken skal og bør bli forstått som muligheter, og ikke profetier», skriver han. Og så, det helt sentrale: Hvis du ikke liker disse «mulighetene», er du velkommen til å tenke og handle slik at de aldri blir realitet. Sier forfatteren selv.

Akkurat. Så fri vilje eksisterer likevel?

Greit å vite. Da er det bare sørge for at Harari aldri får rett.