Toleranse er ikke lenger nok. Vi må ha litt anstendighet og.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Internett er en bipolar ballplass, der skammen over å være bølle er fordampet. I det ene øyeblikket strør folk om seg med skjellsord og skittprat, i neste øyeblikk blir de fryktelig krenket om de blir utsatt for akkurat samme type skyts.

I et sånt klima mister gjerne ordene sin betydning. Gårsdagens Christie-konferanse handlet om det noble begrepet «toleranse», og en hel del om hvordan dagens debattklima har gjort det utilstrekkelig.

Det er jo deprimerende, men heldigvis finnes det alternativer.

Når debattanter gjør krav på samme toleranse for ytringer, også når utsagnene er klart fremmedfiendtlige, rasistiske eller fordomsfulle, uthuler det et begrep vi før hadde en slags felles oppfatning om.

Før internett og sosiale medier handlet det om raushet, respekt og nysgjerrighet for andre menneskers synspunkter.

Når vi i dag snakker om «toleranse», handler det ofte om å sette en grense mellom «oss» og de «andre».

Toleranse blir nærmest et moralsk skjoldvern, som er egnet til å stenge noen ute, og låse andre inne. Det mener professor Toril Moi ved Duke University i North Carolina, USA.

Moi er en fabelaktig foreleser og skarpskodd akademiker. Som hovedtaler under Christie-konferansen var hun spesielt opptatt av toleransebegrepets begrensninger. Eller; at det tilslører mer enn opplyser.

Hun mener vi trenger nye begreper for å beskrive hvordan vi skal forholde oss til hverandre i samfunnet. For å se gjennom støy, for å anerkjenne og forsøksvis forstå det stikk motsatte av hva vi selv mener om livets store spørsmål: Økonomi, velferd, innvandring, religion, sånne ting.

I letingen etter nye begreper løfter Toril Moi frem det amerikanske begrepet «civility». På norsk kan det oversettes med «mellommenneskelig anstendighet og respekt».

For amerikanerne henspiller dette også på det å være borger av et samfunn, med visse rettigheter og plikter.

Begrepet er bra, fordi det handler om å «se den andre». Men å etablere nye substantiver for å endre et grimt debattklima, er en fryktelig bratt oppgave.

Ta for eksempel Kristin Clemet, som er leder for tenketanken Civita. Tidligere i vår skrev hun en bloggpost med tittelen «Twitter er i ferd med å bli et ufordragelig sted».

At en dreven politiker og debattant er skremt av debattnivået, og vegrer seg for å tvitre, er tankevekkende. Men typisk nok ble mye av responsen på innlegget er preget av ironisering fra godt voksne menn, på Twitter.

Enkelte ser på Clemet som et persilleblad, som ikke tåler «motstand». Det eksisterer altså en holdning om at dersom du skal være med på leken, må du tåle den varme steken.

De som driver debatten er altså enige at du må skrike høyt og ofte brutalt for å bli hørt.

Dette bekrefter to ting: At hets av meningsmotstandere nesten er blitt norm i samfunnsdebatten. Og at debatten fremdeles virker preget av gamle dagers kjønnsmønstre. Mye av hetsen som flyr der ute er da også preget av rabiat antifeminisme.

Resultatet på lang sikt er at støyterskelen flytter seg oppover, og i verste fall hindrer enda flere fra å delta. Det bidrar igjen til å forsimple debatten. En ond sirkel der, altså.

I diskusjonen etter Mois innlegg ble det debatt om plassering av ansvaret for å rehumanisere samfunnsdebatten.

Venstres Rebekka Borsch er en overbevist liberaler, og påpekte at det alltid vil være et individuelt ansvar å oppføre seg som folk, som det heter.

Men det gjør inntrykk når Borsch samtidig understreker at anstendighet i debatt også er et offentlig ansvar. Universiteter, høyskoler og vanlige skoler må gjøre en bedre jobb med å formidle respekt for kunnskap og meningsmotstandere.

Det er lett å være enig i. Men en prinsipiell debatt om ytringsfrihet og debattklima vil alltid stå litt naken, dersom den ikke forholder seg til den fysiske virkeligheten.

En viktig årsak til debattklimaendringene, er sosiale medier. De har ødelagt vår evne til å lytte og kjenne på konsekvensen av det vi ytrer. Våre empatiske antenner blir sjaltet ut på veien fra tastatur til internettserver. Nettroll-kulturen er åpenbart preget av dette.

Kroppsspråk utgjør ca. 70 prosent av all vår kommunikasjon med andre. Den viktigste faktoren i hvordan vi agerer sammen med andre og tyder andres atferd, er altså utkoblet når vi er på nett.

Sitter du foran en dataskjerm, er du fullstendig avskåret fra å observere hvor såret eller opprørt din meningsmotstander blir av din utskjelling.

Dette er ikke rakettvitenskap. Men det er alltid interessant å observere hvordan folk som går bananas mot hverandre på Facebook, plutselig blir myke og moderate når de møtes ansikt til ansikt.

Det er kanskje i denne refleksen lyset ligger. Selv om samfunnsdebatten er flyttet til internett, bør det være et mål å dra debattantene ut av kjellere og loftsboder, og la argumentene deres få prøve seg i friluft, i møte med andre debattanter. Kjenne litt på hvordan det er å bli sett og hørt i sanntid, med kroppsspråk og det hele.

Dette er en av grunnene til at de åpne debattarenaene er så viktige. Studentersamfunnene, litteraturhusene, forelesningene, pubene, kafeene, festivalene og torgene.

Mulig det er naivt, men dras debatten ut i det åpne rom, kan det være et lite håp for «toleransen» likevel.