En raus avskjed

Knut Arild Hareide gjorde seg til sin egen utfordrer. Og tapte.

TAPTE VEIVALGET: KrF-leder Knut Arild Hareide er på vei ut som partileder, mens KrF trolig er på vei inn i en borgerlig flertallsregjering. Bård Bøe

Etter syv år som partileder, tok Knut Arild Hareide en gedigen sjanse. Og tapte. Men da det var klart at hans tid som leder var over, viste han hvordan en politisk leder bør ta et nederlag.

«KrF har vist det norske partidemokratiet på sitt beste. Lokallag og fylkeslag har gjort meg stolt. Det har vært rørende vakkert.»

Med slike ord gir han et splittet parti en gave. Han gjør det lettere for blå side å vinne, og lettere for rød side å leve med tapet.

Selv om partiet trosset hans anbefaling med knapp margin, har de denne høsten fått til noe ganske stort. De har fått forbausende mange mennesker til å følge med på fylkesårsmøter. I beste fall har noen sett at de som driver med politikk, ikke er så annerledes enn dem selv. At de som bruker fritiden i partienes lokallag rundt om i landet, er med på å bestemme hvilken retning landet tar.

Selv om han skal sitte tre år til på Stortinget, ligger Knut Arild Hareide allerede nå an til å få en martyrstatus på venstresiden. Han ville heller gå av som partileder enn å dra KrF inn i regjering med Frp. Det vil han nyte betydelig respekt for.

I partiet bør begge sider sette pris på det Hareide gjorde i høst: Han utfordret dem til å velge en side. Han mente bestemt at det verste for partiet var å fortsette i den umulige posisjonen det har stått i frem til i dag. Ubestemmelig, i midten.

Dette er heller ikke første gang Hareide utfordrer partiet. Sommeren 2016 gikk han i Pride-paraden sammen med sin kone. I etterkant tok hundrevis av partimedlemmer kontakt for å protestere, men han sto støtt. Dette ville han. Dette mente han. Da fikk protestene bare komme.

Nettopp fordi den korte gåturen var så kontroversiell, var den nødvendig. Hareides støtte var viktig for et stort antall kristne homofile. Hareide brakte partiet noen helt nødvendige skritt fremover.

UTFORDRET: Kampen om veivalget er ikke første gang Knut Arild Hareide utfordrer sitt eget parti. Bård Bøe

Også i høst gjorde Hareide det han oppriktig mente var rett for partiet. I talen fortalte han at han prosessen var preget av tvil og tro. Men han mener at for å vokse, må KrF også trekke til seg velgere som står lenger til venstre. Det er bare slik partiet kan øke oppslutningen i andre landsdeler enn der partiet nå står relativt sterkt. Om partiet plasserer seg tydeligere på høyresiden, i regjering med Frp, blir dette vanskelig, var hans resonnement.

TAPTE: Avstemningen på KrFs ekstraordinære landsmøte endte med 98–90-seier til «blå» side. To stemte blankt. Bård Bøe

Hareide tok en åpenbar risiko da han rådet partiet til å gå i regjering med Ap og Sp, med støtte fra SV. Forutsetningene for å få det til, var ikke de beste. Statsministeren, som Hareide selv pekte på før valget, er populær. Ingen konkret, aktuell sak har gitt partiet god nok grunn til å felle regjeringen. Noe kunne også partilederen selv gjort annerledes. Han kunne valgt en argumentasjon som virket mindre provoserende på de lyseblå. Prosessen frem mot landsmøtet skulle vært planlagt bedre.

Men KrFs veivalg ville vært opprivende uansett. Tidspunktet var kanskje feil nå, men det rette tidspunktet ville kanskje aldri kommet.

Talen han holdt på det ekstraordinære landsmøtet før avstemningen, var særdeles god. Når ikke denne vippet flere over, betyr det at partiet rett og slett ikke var enig med ham. Han spilte også ut det siste kortet han hadde på hånden: «Det vil ikke være til det beste for partiet at jeg fortsetter som kaptein om partiet går inn i regjering med Frp», sa han.

Det er et dramatisk budskap, som man skulle tro kunne lokke flere over på hans side. KrF er et parti som er vant til å følge partilederen. Hareide er dessuten godt likt. Flertallet var bare uenig med han.

LEDERTRIOEN: Partileder Knut Arild Hareide med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad. Bård Bøe

Etter denne høsten har også partiorganisasjonen blitt bedre kjent med nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Han har vært solid og vist at han er klar for å ta over, om det er det partiet vil. Han har klart å skape begeistring flere steder han har talt de siste ukene. En konsekvens av det, er at Hareide av mange ikke lenger ble sett på som uerstattelig.

Hareides status i partiet har også falmet noe etter valgkampen 2017. Han har selv felt en kanskje overdrevet hard dom over egen innsats. Han var ikke alene om å gå inn for den umulige samarbeidsstrategien. Partiet ga ham dårlige forutsetninger for å lykkes i forrige valgkamp.

I løpet av høsten har det også blitt klart for alle hvor splittet partiet har vært. Nærmest delt på midten. Uten å ta et klart retningsvalg, er det krevende å lede et slikt parti. Han gjorde jobben som han visste kanskje ble for den neste partilederen.

Med avskjedstalen gjorde Hareide det noe lettere å ta fatt på samlingen. Men foruten retningsvalget, gjenstår alle KrFs problemer.