Grunnmuren sprekker

Valget står egentlig mellom å styrke vårt eget forsvar og handlefrihet, eller å subsidiere amerikanske styrker.

SJEFEN: Et Norge som har valgt å binde seg til USA, uten engang å oppfylle sine forpliktelser i Nato, kan ikke forvente stor frihet til å utforme egen utenrikspolitikk på tvers av Trumps linje, skriver BTs nye gjesteskribent, Ståle Ulriksen. Foto: Scanpix

  • Ståle Ulriksen
    Forsker på Sjøkrigsskolen
Publisert:

Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, mener at Trumps overtakelse av makten i USA varsler slutten på det 20. århundres verdensorden. Det vil i så fall være en katastrofe for norsk utenrikspolitikk som i stor grad har handlet om å fremme et internasjonalt samfunn basert på lover og regler.

Det vil også svekke norsk sikkerhet.

De kraftige politiske omveltningene i Vesten kan svekke institusjoner som EU og Nato. Begge har bidratt til å skape stabilitet i vår del av verden. Norge har nylig vedtatt en langtidsplan for Forsvaret som lener seg veldig tungt på hjelp fra USA og Nato. Langtidsplanen ignorerer fullstendig NATOs mål om at alle medlemsland skal bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt på Forsvaret.

Når Trump kritiserer Nato er det nettopp på grunn av slik gratispassasjerpolitikk. USA har lenge båret en mye større del av NATOs samlede forsvarsutgifter enn størrelsen på økonomiene skulle tilsi. Europeerne har dermed bidratt til voksende amerikansk skepsis til internasjonalt samarbeid.

Regjeringen har valgt å ikke oppfylle løftet til Nato. Dermed har den tatt risken på å undergrave en institusjon den selv sier er selve grunnmuren i norsk sikkerhetspolitikk. Beslutningen bygger antakelig på en foreldet forståelse av styrkeforholdene i verden. Man ser på USA som så stort og mektig at ingen vil tørre å utfordre Vesten. Men fordelingen av økonomisk og militær makt har endret seg meget kraftig bare de siste 5–6 år.

Om man måler i nominelt brutto nasjonalprodukt (BNP), altså som størrelsen på økonomien i amerikanske dollar, rangerer USA høyest, med et BNP på over 18 trillioner dollar.

Kina kommer på en klar annenplass med rundt 11 trillioner dollar.

EU ville, om unionen regnes som én økonomi, stått omtrent likt med USA. Selv om Kina vokser raskt, fremstår Vesten som veldig sterk. Russland som her kommer på tolvte plass, med et BNP på størrelse med Spanias. Når den russiske økonomien kun utgjør en tredel av den tyske, ser ikke landet ut som en trussel.

Les også

Allerede på første dag begynte Trump arbeidet med å endre kurs for USA

Siden priser og vekslingskurser varierer sterkt er nominell BNP et problematisk mål, og spesielt om man studerer sammenhenger mellom økonomisk og militær styrke. Russland og Kina produserer sine egne våpen og betaler for dem og soldatenes lønn i rubler og yuan. Da gir det mer mening å beregne BNP i kjøpekraft, i hva man faktisk får for pengene. Da er Pengefondet, Verdensbanken og FN enige om at den kinesiske økonomien er større enn den amerikanske.

Nå havner Russland på sjetteplass, med en økonomi på størrelse med Tysklands. Styrkeforholdet ser altså helt annerledes ut.

Ifølge SIPRI, det svenske fredsforskningsinstituttet, brukte USA og EU-landene i 2015 til sammen nesten fire ganger mer på forsvaret enn Kina, og mer enn tolv ganger mer enn Russland. Vesten ser altså mye sterkere ut enn de to utfordrerne.

Men dette er målt i rene dollar, ikke i kjøpekraft. Det er vanskelig å beregne kjøpekraft spesifikt for forsvarssektoren. Men forholdstallet mellom nominell BNP og BNP basert på kjøpekraft kan gi et grovt anslag.

Da forandrer bildet seg dramatisk: Kina og Russland bruker til sammen nesten like mye på forsvaret som USA.

Les også

Ap tror ikke Trump gjør Norge mindre trygt

Selv om forholdet mellom Kina og Russland ikke alltid er varmt, har landene inngått et strategisk partnerskap. Det kan ikke avfeies. Situasjonen forverres av at Vestens væpnede styrker har mistet mye av sitt teknologiske overtak og sliter med å opprettholde beredskapen.

Siden USA bruker en mye større andel av BNP på forsvaret enn Kina, har sistnevnte et mye større økonomisk handlingsrom for å ruste opp. Relativt snart kan altså Kina bli militært sterkere enn USA. Europeerne bruker en liten andel av BNP på Forsvaret – og forventer likevel hjelp fra USA.

USA har dermed en sterk interesse av at europeerne faktisk bidrar mer, mens Russland og Kina har en sterk interesse av at Vesten fragmenteres.

Men når Trump går til frontalangrep på frihandelen truer han mange av EU-landenes, inkludert Tysklands, kjerneinteresser. Kina kan komme til å fremstå som frihandelens beskytter. Når Trump varsler at USA skal konfrontere Kina i Sør-Kinahavet, er det langt fra sikkert at han vil få europeisk støtte. Når Trump også varsler at han vil bedre forholdet til Russland, skaper han frykt i mange EU-land. Samholdet i Nato går en svært usikker fremtid i møte.

Hva da med Norge?

Siden Forsvaret prioriteres så lavt vil Norge være ekstremt avhengig av alliert hjelp. Det innebærer politisk sårbarhet. Et Norge som har valgt å binde seg til USA, uten engang å oppfylle sine forpliktelser i Nato, kan ikke forvente stor frihet til å utforme egen utenrikspolitikk på tvers av Trumps linje. Norge må hoppe når Trump sier hopp. Og betale når fakturaen kommer. Norge vil antakelig bli tvunget til å bruke mye mer penger på militært forsvar i årene som kommer.

Valget står egentlig mellom å bruke disse pengene på å styrke vårt eget forsvar på en måte som også sikrer at Norge bevarer en viss politisk handlefrihet, eller å subsidiere amerikanske styrker.