Familiedrama i flere akter

Vigdis Hjorths familie føler seg krenket av «Arv og miljø» og truer med å saksøke DNS. Har de en sak?

RETTSLIG TEATER: Foto: Tor Høvik

Publisert:

«Arv og miljø» er en studie i familiefeiders dynamikk og kampen om sannheten.

Historien handler om hvordan påstander om incest og en smålig arvestrid splitter en familie.

En død far beskyldes for voldtekt av en datter. Datteren påstår at moren forsto hva som foregikk. Moren beskylder henne for løgn. Søstrene tar parti med moren.

Kampen om sannheten foregår ikke bare i romanen, men også i det levende familiedramaet som har spilt seg ut for åpen scene.

Les også

DNS saksøkes for forestillingen «Arv og miljø»

Teateroppsetningen av «Arv og miljø» har spredd private detaljer og beskyldninger om alvorlig straffbare forhold om Hjorth-familien, mener advokat Tony Vangen i Advokatfirmaet Elden.

Han representerer moren til Vigdis Hjorth, som truer med søksmål mot Den Nationale Scene (DNS). Rettslig sett er påstanden at oppsetningen krenker privatlivets fred. Det bør koste teateret 250.000 kroner pr. person, mener advokaten.

Kan det føre frem?

Selv om det åpenbart oppleves invaderende å kjenne seg igjen i en kjip romanfigur på Den Nationale Scene, har ikke advokat Vangen akkurat tung juridisk skyts å lene seg på.

Teateroppsetningen baserer seg på en roman, som utgir seg for å være fiksjon. Er det ikke lov å lage kunst av kunst? Hvorfor saksøke teateret, men ikke forlag og forfatter?

Faren er død, og privatlivets fred verner ikke døde personer. Advokat Vangen mener likevel at det må trekkes en analogi fra reglene om ærekrenkelser, som også gjelder post mortem, fordi «reelle hensyn» tilsier det. «Reelle hensyn» betyr noe sånt som «gode argumenter», og er omtrent den svakeste rettskilden som finnes.

Vurderingen av om privatlivet er krenket, innebærer en avveining mellom ytringsfriheten og personvernet.

Rettspraksis på dette området er svært skral. Det som finnes handler stort sett om sladderpressens fråtsing i kjendisers privatliv. Resten går langt i å sette ytringsfriheten høyt når det dreier seg om kunst og vesentlige samfunnsspørsmål.

Les også

– Ikke enkelt å vinne frem i saker om privatlivets fred i Norge

På 90-tallet ble datidens største «influenser», prinsesse Caroline av Monaco, fotfulgt og fotografert av slibrige paparazzier. Grenseløse tyske ukeblader publiserte bilder av henne på butikken, på restaurant og på ski.

Lokale domstoler mente at sånt var en del av arbeidsbeskrivelsen til de kongelige, men prinsessen fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD).

Det avgjørende var at omtalen av prinsessens privatliv ikke bidro til samfunnsdebatten. Dermed var det ikke vernet av ytringsfriheten. Høyesterett fulgte samme linje i den såkalte Big Brother-saken, hvor to realitykjendiser saksøkte Se og Hør for invaderende journalistikk.

Spørsmålet er altså om oppsetningen av «Arv og miljø» bidrar til «en debatt av allmenn interesse».

Selv om folk er interessert i både privatliv og familieintriger, er «allmenn interesse» i rettslig forstand noe mer enn det et publikum vil ha. Kjerneområdet er vesentlige samfunnsspørsmål og den politiske og offentlige debatten.

Domstolene legger også vekt på hvilken rolle de krenkede har i offentligheten, og hvilken type opplysninger det er snakk om. Jo mer sensitive og intime opplysningene er, desto sterkere vern har privatlivet. Jo viktigere bidrag til samfunnsdebatten, desto sterkere vern har ytringsfriheten.

En sladdersak om en prinsesse bidrar ikke til samfunnsdebatten. Men det gjør definitivt en fortelling om hvordan overgrep blir fortiet og fortrengt, og hvordan den som fremmer slike påstander blir marginalisert internt i en familie. En slik historie er allmenngyldig.

Det er et dristig og aktuelt tema – helt i kjernen av forhold et samfunnskritisk institusjonsteater skal belyse.

Skal slike fortellinger sensureres fordi noen kjenner seg igjen?

Les også

Eirin Eikefjord: Virkelighetshungeren

Premisset for et søksmål er at oppsetningen av «Arv og miljø» faktisk utleverer virkelige mennesker. Hvis historien er fiksjon, faller hele grunnlaget bort.

– Saken svikter allerede her, mener DNS’ advokat Jon Wessel-Aas.

Vigdis Hjorth insisterer på at «Arv og miljø» er en roman. Teateret har forholdt seg til det. Ingen av familiemedlemmene er omtalt verken i romanen eller i stykket, hevder han.

Det siste er en nokså tynn påstand.

Nokså umiddelbart avdekket Aftenpostens grafsende journalistikk i saken stor likhet mellom roman og virkelighet. Helga Hjorth, en av søstrene, har skrevet en hel roman som tilsvar.

Selv om hun har en helt annen oppfatning av hva som er sant, bekrefter hennes versjon at kjernen i familiefeiden er ganske så reell. Hvis romanen ikke rommet et nokså gedigent snev av sannhet, ville konflikten neppe eskalert på denne måten.

«Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd», sa Vigdis Hjorth i et intervju med Aftenposten.

Familiens advokat tar sitatet som et bevis for at «Arv og miljø» er en selvbiografi, som beskylder hennes avdøde far for incest.

Det kan like gjerne være en generell kommentar til en forfatters metode: Alle henter inspirasjon fra eget liv. Hvor ellers?

Uansett er det ingen god løsning at domstolene skal fungere som sannhetskommisjoner for kunst og litteratur.

«Et sentralt poeng i romanen er at det er offeret som får ansvaret for konfliktnivået. Om offeret bare holdt munn, kunne alle levd i fred og fordragelighet», skrev juryen da romanen «Arv og miljø» fikk Kritikerprisen.

Slik er det blitt i virkelighetens versjon også.

Vigdis Hjorth har skrevet en roman, og har aldri lansert den som noe annet enn fiksjon.

Det er familien selv som har gjort historien til et drama fra virkeligheten, først gjennom en motroman, deretter gjennom trusler om søksmål.

Hvis dette ikke hadde skjedd, ville alle som ikke har særegen kjennskap til familien Hjorth – altså de fleste – lest romanen som en roman og sett teaterstykket som et sterkt og viktig samtidsdrama.

Nå er det blitt umulig å forholde seg til verket uten å ta stilling til interne anliggender i Hjorth-familien. Det er ikke først og fremst DNS som kan klandres for det.

Les også

Viktig drama om våre verste tabuer

Les også

Virkelighetens teater

Les også

– Uklokt av DNS å se bort fra omstendighetene

Les også

DNS saksøkes for forestillingen «Arv og miljø»