Putin har tatt på den gule vesten

Høyere tillit og mindre forskjeller kan være den beste sikkerhetspolitikken.

SÅ BLIR DET DÅRLIG STEMNING: I Frankrike fyller bevegelsen «de gule vestene» gatene. Men også her hjemme bør vi se på manglende tillit og samhold som en risikofaktor, mener Ståle Ulriksen. Foto: Stephane Mahe, Reuters (arkiv)

  • Ståle Ulriksen
    Forsker på Sjøkrigsskolen
Publisert:

I Frankrike har gatens parlament tatt over. Misnøyen stikker dypt, ikke bare mot president Emmanuel Macron, men mot hele det politiske systemet.

I de siste ukene har landet opplevd de verste opptøyene siden «revolusjonsåret» 1968. Macron har stått frem som en forsvarer av det liberale Europa. Han har forsvart EU mot massive angrep fra mer eller mindre populistiske partier både på venstre- og høyresiden av politikken.

Macron har vært den europeiske lederen som har stått sterkest på hjemmebane. Med et stort flertall i parlamentet forberedte han omfattende reformer som kanskje er viktige for fransk økonomi, men som også skapte mer usikkerhet for folk flest. Når Macron samtidig ga skatteletter til de rikeste fremsto han som «de rikes president».

Om misnøyen vedvarer vil dette også få sikkerhetspolitiske følger. Land med dype indre splittelser blir også svekket på den internasjonale arena. Frankrike rammes nå av den samme type politisk jordskjelv vi har sett i USA, Storbritannia, Tyskland og Italia. Store grupper føler seg glemt og marginalisert og troen på demokratiet svekkes.

Disse splittelsene har de vestlige landene klart å skape helt alene. Men det er også klart at andre makter utnytter situasjonen og etter beste evne bærer bensin til bålet.

Russland har gitt pengestøtte til en rekke europeiske politiske partier som er mot EU og Nato. Russiske massemedier har produsert falske historier som har provosert frem større splittelser og sådd tvil om hva som er sant.

På sosiale medier følges dette opp av russiske «trollfabrikker». Det franske utenriksdepartementet hevder at Russland står bak en massiv desinformasjonskampanje i Frankrike de siste ukene.

For et Russland som frykter Nato, og som vet at landet aldri kan konkurrere med et sterkt og samlet Vesten, er dette en rasjonell strategi. Den handler rett og slett om å utnytte og forsterke splittelser som allerede finnes.

Et splittet samfunn er et sårbart samfunn.

Les også

Ståle Ulriksen: Spenningen stiger

Det viste man godt i Norge i 1949. På 1930-tallet var Norge et sterkt splittet samfunn. Det var også en av grunnene til at det gikk som det gikk i 1940. I innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1946 heter det:

«Mennesker som i dag føler seg i protestholdning til samfunnet vil ikke kunne være levende interessert i dets forsvar. Det er derfor av stor betydning for landets forsvar at samfunnet så vidt mulig blir slik ordnet at ikke større eller mindre grupper lever i følelsen av en protestholdning til samfunnet. Hvis samfunnet lar enkelte grupper leve under forhold som skaper en negativ holdning, vil dette alltid skape usikkerhet og svekke landets forsvar». Kloke ord som fikk effekt i nesten hele Norge. Men ikke alle steder.

For det er ikke bare i Frankrike at lav samfunnstillit kan gi frykt for at fremmede makter får spillerom.

Finnmark er en meget spesiell del av Norge, ikke minst i sikkerhetspolitisk forstand. Historisk har fylket blitt behandlet med bekymring og mistenksomhet. Det er velkjent at norske myndigheter fra 1851 til 1980-tallet tvang gjennom en fornorskning av samene og aktivt undertrykket samisk kultur.

I 1921 skrev kaptein, senere general, Carl Gustav Fleischer at Finnmark på grunn av sin blandede befolkning nærmest var for en koloni å regne. Hæren besto av vernepliktige, men Fleischer mente at i Finnmark måtte Norge ha profesjonelle soldater. Man fryktet at Finland ville gjøre krav på deler av Finnmark. Ville kvener og samer føle en sterkere tilknytning til Finland enn til Norge?

Finnmark var den del av Norge som uten sammenlikning led mest under og etter andre verdenskrig. Finnmark ble brent, og befolkningen tvangsevakuert. Det var sovjetiske styrker som frigjorde Øst-Varanger, men seint i 1944 ankom norske tropper fra Storbritannia.

FRIGJØRING: Norske tropper på vei til Nord-Norge november 1944. Den britiske krysseren HMS «Berwick» på vei til Norge med soldater fra 2. Bergkompani. Bildet er tatt idet soldatene blir orientert om oppdragets art. Foto: Scanpix (arkiv)

Disse behandlet lokalbefolkningen nærmest som forrædere. Lytt til NRKs rystende radiodokumentar «Bestemors krig» om hvordan kvinner i Finnmark ble utsatt for grusomme overgrep av norske soldater.

Etter krigen stolte myndighetene fremdeles ikke helt på finnmarkingenes lojalitet om det kom til krig med Sovjetunionen. Jeg var selv soldat i Lakselv i 1982–83. Det var en sterk opplevelse. Jeg følte meg til tider mer som en del av en okkupasjonsstyrke enn som en forsvarer av fedrelandet.

Først i ettertid har jeg forstått hvordan det må ha føltes for et lite samfunn å bli oversvømt av en mengde arrogante guttunger fra sør som tilsvarte rundt 25 prosent av lokalbefolkningen.

Poenget med alt dette er at i dag står Finnmark igjen sentralt i norsk forsvarstenkning. Og nå har både regjering og storting bestemt seg for tvinge gjennom en sammenslåing av Troms og Finnmark til tross for at nesten 90 prosent av befolkningen i Finnmark stemte mot.

Dette skjer med den delen av Norge som historisk mer enn noen annen har vært utsatt for grov diskriminering og overgrep fra sentralmakten. Med viten og vilje gjennomfører altså myndighetene en politikk som helt sikkert vil skape dype splittelser i landets mest utsatte og marginaliserte fylke.

Det er dårlig sikkerhetspolitikk. Og det gjør Norge mer sårbart.