Her har du noen grunner til at Vossa Jazz lever et par tiår til

Årets festival er i gang, og får opp pulsen fra første basstrommebeat.

DRO I GANG VOSSA JAZZ: Mona Krogstad og Alexander Dellerhagen spilte med sine kolleger fra jazzlinjen i Trondheim på festivalens første dag. Rune Sævig

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Grunn en: Jazzen lever i beste velgående.

På 1990-tallet var palmehelgen på Voss noen ganger preget av dempet opprørsstemning. Festivalen hadde våget å booke inn «popartister» som Elvis Costello, Joe Ely, Tom Russell og D'Sound, gud forby.

For en hardcore jazzfest som hadde sine aner fra midt på 1970-tallet, ble den tiltakende popifiseringen ansett som noe av et svik.

Jazzpublikum er vanligvis ikke særlig bråkete, men nå var det enkelte blant dem som skrudde opp volumet trekvart hakk.

Les også

Denne uken kommer stjernene til Voss

Jeg husker fremdeles passiv-aggressive debatter fra kjelleren på Park Hotel Vossevangen, der jazzens snarlige bortgang ble proklamert.

Det var ingen grunn til bekymring. Vossa Jazz begynte fredag ettermiddag med bandet 2019: A Jazz Odyssey, et prosjekt skrudd sammen av andreårsstudenter fra jazzlinjen ved NTNU i Trondheim.

Tre gitarer, to ståbasser, tre slagverk, to tangentister, to saksofonister langt nedi 20-årene, som allerede er brutalt flinke.

Det fortsatte med like flinke folk fra Griegakademiet i Bergen. Dette er jazz i sin pureste og villeste form.

Grunn to: Vossa Jazz fornyer jazzen.

Det er bare å bøye seg i hatten. Studentene fra Trondheim og Bergen er musikere så fulle av talent, spilleglede og referanser, at det er frydefullt og litt ydmykende, samtidig.

Det vet akkurat hvordan de skal skru sammen en god groove, la den henge lenge nok, før de lar låten gå i oppløsning.

Deretter henter bandet seg inn igjen, og lander samstemt og synkront. At Vossa Jazz gir plass til disse velspillende rekruttene, er veldig fint.

JAZZBANKEN: Andreårsstudenter fra Griegakademiet fylte Voss Sparebank med jazz til gunstig rente. Rune Sævig

I dag er det få som reagerer på at Vossa Jazz har booket Aurora, for eksempel. Hun spiller lørdag kveld.

Det er kanskje fordi publikum vet at de også får hårreisende og nyskapende opplevelser de aldri vil finne på nedformaterte radiokanaler eller Spotify.

Jazz kan være spontan og dansbar, men også gørrkjedelig og pretensiøs. Du skal uansett være ganske steinhard om du kommer uberørt fra en jazzfestival.

Grunn tre: Det finnes bare ett Voss.

Vossa Jazz er skikkelig voksen. At en fjellbygd i Hordaland skrur sammen en så høyt profilert festival for 46. gang, betyr at den har bygget et verdifullt renomme.

I tillegg virker det som om bygden er forsynt med en slitesterk stolthet, som slår seg både på dialekt og dugnadsånd.

Les også

Han skal lose Nationaltheatret gjennom eksil

Festivalens CV snakker for seg selv. Den legendariske bluesrock-gitaristen Stevie Ray Vaughan var her i 1984, samtidig med Mike Maineri og Steps Ahead.

Van Morrison skapte ubegripelig sur stemning i 1988, mens John Scofield og John McLaughlin løftet humøret året etter.

For 20 år siden var det jazzgitarist Bill Frisell og bass-mesteren Charlie Haden som skapte magi i idrettshallen her borte.

Legender som Dexter Gordon og Shirley Horne har også vært her, sistnevnte prøvde seg til og med på den tradisjonelle smalahovemiddagen.

Men innimellom og under der, finnes de totalt overraskende konsertene, de hardt arbeidende lokale musikerne, prosjektene og grensesprengende tingingsverk.

Dessuten er det noe grunnleggende fint i det å rangle rundt i gangene på Park Hotell og hilse blygt på noen av landets og verdens beste musikere.

Nærheten til stjernene, til fjell, folk og Vangsvatnet har gjort Vossa Jazz til noe helt spesielt. 46 år er ingen alder.