Splittelse truer Kirken

Frykten rår på Kirkemøtet. Homospørsmålet lar seg kanskje aldri løse.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Homofilispørsmålet har plaget Den norske kirke i flere tiår, men det verste kan ligge forut. Det er et faresignal når Bispemøtet, Kirkerådet og også Kirkemøtets egen saksforberedende komité vil ha vedtatt at «uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestlige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes».

Formuleringen finnes i punkt 1 av forslaget Kirkemøtet skal stemme over tirsdag. Liknende har vært vedtatt før. Men et Kirkemøte kan selvfølgelig ikke vedta at en sak ikke skal splitte. Om den splitter, vil bli avgjort i de 1260 menighetene etter at Kirken har krysset Rubicon, altså gitt homofile samliv en offisiell anerkjennelse.

Sannsynligvis vedtar Kirkemøtet 2014 tirsdag, med knapt flertall, at det skal utarbeides en forbønnsliturgi (seremoni) for borgerlig inngåtte ekteskap mellom personer av samme kjønn. Da er det nevnte Rubicon passert. Dagens ordning i Kirken er «to syn», i praksis at enkeltprester kan velge å velsigne homofile parforhold etter eget skjønn. Aksept skal avløses av anerkjennelse.

Debatten som startet kl. 19.30 lørdag kveld varte til nærmere ett natt til søndag. Selv om tonen var høvisk, og erklæringene om gjensidig respekt satt løst, var og er det alvor. Kirkeverge i Tysvær, Terje Fjeldheim, sa i et av de tidlige innleggene at saken «kan bli kirkesplittende». På Vestlandet er motstanden mot forbønnsliturgi for homofile par størst, og det samme er faren for avskallinger i Den norske kirke.

Men også den liberale fløyen bruker «konsekvenser for Kirkens oppslutning og troverdighet» som argument. Ordene tilhører Kristin Gunleiksrud Raaum, medlem av Kirkerådet og en av de sterkeste tilhengerne av forbønnsliturgi. Hun frykter at Kirken ved ikke å ta dette steget, vil støte mange fra seg.

Biskopen i Agder og Telemark, Stein Reinertsen, kommenterte: «Læren avgjøres ikke av hva som gir færrest hjemløse». Reinertsen tilhører mindretallet blant bispene. Åtte av disse 12 høyest rangerte prestene i landet, er på den liberale siden.

Argumentene er ellers nokså like: Tilhengerne mener det er på høy tid at Kirken, som i sin tid aktivt støttet forbudet mot homofili som gjaldt til 1972, anerkjenner homofil kjærlighet på linje med heterofil. Motstanderne viser til Bibelen og lang tradisjon. Motstanderne frykter for ekteskapets stilling, mens tilhengerne mener ekteskapet trues av skilsmisser og uforpliktende samliv, ikke av homofile som søker forpliktende samliv.

Samfunnet blir ikke bedre av at alle mener det samme, og av at alle har rett til alt alle steder

I det siste ligger noe av ulykken for Den norske kirke. Bare noen få prosent av befolkningen er homofile, og langt færre er homofile med ønske om kirkebryllup. Kirken bruker store krefter på å diskutere homofiles parforhold – deler av offentligheten tror antakelig at dette er det eneste kirkens kvinner og menn holder på med – mens de virkelige utfordringene burde ligge andre steder: Skilsmisser og barnevernstall, grådigheten blant næringslivstopper, fattigdom i Norge og i verden. For ikke å glemme Kirkens største mål; å vinne flest mulig for troen. Alt forsvinner liksom i den evige kjeklingen om hvor vidt noen titall homofile par skal få kirkelig velsignelse for sine ekteskap.

Jeg er homofil, men synes ikke ekteskap er viktig. Jeg valgte selv å bruke partnerskapsloven senhøsten 2008, en måned før felles ekteskapslov trådte i kraft. Partnerskap var og er nok for meg. Som homofile er vi annerledes, og jeg skjønner ikke hvorfor vi absolutt skal kamuflere det. På den annen side er nettopp denne fulle likebehandlingen prinsipielt og praktisk viktig for mange andre, uansett legning. I dag er partnerskap dessuten ikke lenger mulig.

Jeg er ikke kristen. For meg er det derfor likegyldig både hva apostelen Paulus sa og hva han egentlig mente, noe flere av talerne på Kirkemøtet har diskutert. Muligheten til å få Kirkens fulle velsignelse er derimot – selvsagt – viktig for homofile kristne.

Som liberaler liker jeg at det finnes konservative stemmer i samfunnsdebatten, gjerne reaksjonære også. Samfunnet blir ikke bedre av at alle mener det samme, og av at alle har rett til alt alle steder, for å spissformulere. Slik sett har jeg sympati for motstanderne av homoekteskap i Kirken, noen steder må det da være lov å stritte mot. For andre homofile kan derimot vissheten om at en del kristne mener de er syndige mennesker, være en kilde til mye vondt.

Eller fra motsatt vinkel: Som ikke-kristen homse kunne jeg kanskje ha gledet meg over at nettopp en homodebatt kan male Kirken sønder og sammen, men heller ikke det appellerer egentlig.

Jeg ser hvor viktig temaet er for de fleste på Kirkemøtet, for mange på tilhørerbenken og for mange som følger med annetsteds fra. Det handler om frykt for å opptre umenneskelig, frykt for nok en gang ikke å oppnå likeverdighet, frykt for å trosse Bibelen, frykt for kirkesplittelse, frykt for at spørsmålet ikke lar seg løse. I dette alvoret blir det feil å ri private kjepphester. Det får holde å ha luftet dem.

Publisert:

Les mer om dette temaet