Fast plass på tåkebenken

Veien fra verdenspolitiker til vinglepetter er kort. Bare spør Jonas Gahr Støre.

Publisert: Publisert:
Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

ERNA I LEDELSEN: "For tiden er det helt vanlig å se navnet Jonas Gahr Støre sammen med adjektivene «vinglete» og «tåkete». Neste år er det stortingsvalg, og Støre har 18 måneder på å samle både partiet og seg selv", skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Ruud, Vidar

På statsministermålingene leder nå Erna Solberg (H) klart foran Jonas Gahr Støre (Ap), og ingen ser ut til å være særlig overrasket lenger. Selv om Støre scorer bedre på helse og utenrikspolitikk, har Solberg aldri vært mer populær som statsminister.

Ap-lederen begynner å få dårlig tid. For tiden er det helt vanlig å se navnet Jonas Gahr Støre sammen med adjektivene «vinglete» og «tåkete». Neste år er det stortingsvalg, og Støre har 18 måneder på å samle både partiet og seg selv. Å kvitte seg med «tåkefyrste»-stempelet er ikke enkelt.

Jonas Gahr Støres nedstigning til tåkeheimen er fascinerende. Støre tok aldri veien til toppen via AUF, bystyre, rådgiver, statssekretær og juniorminister. Han kom fra beste Oslo vest og Frankrikes beste universitet rett til fruktfatet ved statsministerens kontor. Derfra gikk karrieren nesten lukt til Utenriksdepartementet.

At han ikke har gått vanlig tjenestevei, betyr også at han ikke har fått testet sin tabbekvote på lavere nivå. Også her begynner han på topp.

  • Ap-misnøye i Bergen: Støre får asyl-kritikk fra sine egne.
    Noen ganger er det vanskelig å se hva Støre og Ap egentlig mener. En stund var Støre for å la mesteparten av verdens olje ligge. I neste omgang var Ap mest opptatt av å pumpe mer olje på norsk sokkel.

En stund mente Støre det er greit at flyktninger leverer fra seg smykker og verdisaker når de kommer. Så kritiserte han Danmark når de faktisk innførte tiltaket. Og så videre, og så videre.

Støres lederskap etter Jens Stoltenberg er preget av slike selvmotsigelser. Ikke rart man lurer på hva som egentlig foregår i Aps toppledelse for tiden

Ifølge to biografier om Jonas Gahr Støre og en del andre kilder, er Støre fremdeles uhyggelig effektiv, smart og krevende. Men Støres status og utålmodighet gjør også at kritikk og nødvendige korrigeringer ikke når helt frem.

Andre fremhever Støres mangel på humor: Den lille, sjarmerende samtalen, sarkasmen, vitsen eller de små forløsende ordene som kan bryte ned den tyngende ærbødigheten han omgis med. Det strikse alvoret reflekteres på Støres egen Twitter-konto, som trolig er blant de kjedeligste i Nord-Europa.

Disse stripene i lakken er med på å fremheve inntrykket av en litt opphøyet og suveren fyrste. Hvordan er det mulig å endre en slik oppfatning, når den først har festet seg?

Hukommelsen i politikken er altfor kort. I dag er det få som snakker om Erna Solberg slik hun var før hun ble partileder og statsminister. Hun var en grå kommunalminister, en nokså lite karismatisk, bedrevitende og doserende sakspolitiker. Høres det kjent ut?

Da Solberg steg i gradene og ble partileder, var det åpenbart at noe måtte gjøres med merkevaren «Erna». Murringen internt steg i styrke.

Endringen handlet ikke bare om utseende. «Når Erna hadde tatt tak i utseendet, var det for å rydde mer plass til politikk. Ernas nye image hang nøye sammen med hennes politiske nyorientering», skriver forfatteren.

Da Erna fremsto fresh og nypusset blå på det landsmøtet, var det et endelig farvel med Jan Petersens støvete mørkeloft.

Spørsmålet er hvorfor ikke Arbeiderpartiet har tatt mer lærdom av Høyres lille revolusjon for snart ti år siden. Støre har riktignok åpnet dører for å lufte etter Stoltenberg, og for å skape debatt og åpne opp for nye tanker.

Men prosessen i Ap har mer preg av et søvnig kollokvie en sen mandagskveld, enn en intellektuell og politisk oppvåkning. Festfaktoren er nær null.

Støre er så tydelig i denne prosessen at han kanskje står i veien for den selv. Det er som om partikolleger venter på at han skal kaste alle premisser i fanget på dem, før de får lov til å snakke. Å heve takhøyden blir da ekstra vanskelig.

  • Flyktningkrisen: Statsministeren feilinformerte Stortinget.
    Dessuten er det krevende å være en vandrende tankesmie når verden står i brann rundt deg. Asylstrømmen og krisen i oljeindustrien spiller seg ut uhyggelig raskt, og det oppstår umiddelbare krav om politiske løsninger.

Selv om Ap har spilt en konstruktiv rolle og deltatt i et bredt forlik om asylsaken, fortsetter forunderlig nok debatten om partiets vingling. At Støre deltar i hver bidige debatt om sine egne uklarheter, bidrar bare til å forsterke inntrykket.

Burde han ikke heller holde seg hjemme, og overlate slike ørkesløse debattprogram til sin egen partisekretær? Ap har fremdeles en sånn en. Hun heter Kjersti Stenseng, for tiden nokså anonym.

En statsministerkandidat er også en merkevare, enten kandidaten selv liker det, eller ikke. Og Ap har vært utrolig dårlig til å selge fortellingen om Støre.

Han har vist politisk styrke, dristighet og stahet de fleste norske politikere bare kan drømme om. Ikke minst da han som student i Paris drev og fraktet dokumenter til dissidenter i Sovjetunionen, i all hemmelighet.

Men i møte med den lille norske virkeligheten, er ikke dette nok. Politisk image bygges ikke bare bakover, men fremover. Norsk politikk trenger aktører som tør å tenke før de snakker, som tør å tvile, og som tør å ta fighten mot den lettvinte populismen. Men de må være tydelige og konsistente. Og kunne prate med folk.

Vi kan ikke bare ha ernaer og listhauger. Noen må være litt støre og.

Publisert: