Tord Lien (Frp) gjemmer seg bak advokater. Norge trenger en oljeminister som viser at han tar korrupsjon på alvor.

Ingvild Rugland
Kommentator i BT.

Valemon074.jpg Jan M. Lillebø

Olje— og energiminister Tord Lien (Frp) er en mann med et stort ansvar for norsk oljeformue. Han er ansvarlig for statens eierskap i vår største statlige pengebinge, Statoil. Han representerer våre felles interesser når han forvalter denne rikdommen. Spørsmålet er om han har forstått hvordan han skal fylle denne rollen.

For tiden er det hektisk aktivitet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Komiteen har skrevet en rekke brev til oljeministeren, der de ber ham gjøre rede for hva han gjør for å finne ut hvor det er blitt av 415 millioner kroner som Statoil har betalt til det angolanske oljeselskapet Sonangol. Pengene skulle gå til et forsknings- og teknologisenter.

Til tross for gjentatte forsøk, har Statoil ikke fått svar fra Sonangol på hva pengene faktisk har gått til. Forskningssenteret har ingen sett noe til. Oljeministeren har i flere måneder svart at det ikke er hans eller departementets oppgave å føre tilsyn med Statoils pengestrømmer. Dette ansvaret ligger hos styret, svarer Lien til komiteen.

  • Les også: Korrupsjonens gråsoner
    Det har selvsagt Lien helt rett i. Det er styrets ansvar å kontrollere administrasjonen i Statoil. Men det er også opplagt at statsråden, som utgjør 67 prosent av generalforsamlingen i Statoil, kan engasjere seg for å forsikre seg om at et stort norsk selskap ikke gjør seg skyldig i medvirkning til korrupsjon. Det skulle bare mangle. Det er både i hans og de øvrige aksjonærers interesse.

Telenor. Hydro. Yara. Statoil. Hva har disse selskapene til felles? De er bærebjelker i norsk næringsliv. I tillegg er de delvis statseide selskaper med stor virksomhet i utlandet. Det er selskaper vi i mange tilfeller kan være stolte av. Men hva mer? Samtlige har vært eller er involvert i beskyldninger om korrupsjon. Selskapene har nulltoleranse for korrupsjon, samtidig som de har virksomhet i land som topper statistikkene over verdens mest korrupte land, blant annet Angola, Tadsjiksitan, og Nigeria.

Det statlige eierskapet i næringslivet er hovedsakelig Næringsdepartementet og næringsminister Monica Mælands ansvar. Når Stortinget har spørsmål om Hydro og Telenor, er det Monica Mæland som representerer det statlige eierskapet og som svarer den aldri hvilende kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Både Hydro- og Telenor-topper har vært kalt inn på hennes kontor for å redegjøre i saker der det er stilt spørsmål om korrupsjon. Betyr det at Mæland tolker statens måte å utøve eierskap på annerledes enn regjeringskollega Lien? Hvem har i så fall rett?

Saudi-Arabia og Russland er enige:

Les også

Kutter oljeproduksjonen for å bremse oljeprisfallet

I 2004 ble Statoil bøtelagt for korrupsjon i Iran. Siden den gang har selskapet jobbet aktivt med antikorrupsjon. Statoil-saken var en vekker for både politikere og aktørene i norsk oljenæring. Den førte til en langt sterkere bevissthet rundt omfanget av korrupsjon og risikoen for å bli en del av den kriminelle virksomheten i en del utenlandske regimer.

I Angola-saken oppgir selskapet selv at det rett og slett ikke vet hvor deler av signaturbonusen er blitt av, og de er bekymret. Styret i Statoil har diskutert dette ved flere anledninger, både i 2014 og 2015, men likevel kommet til at pengene til forskningssenteret kunne utbetales. Det er betryggende at selskapet er bekymret. Men det er urovekkende at det ikke klarer å fremskaffe svar. Det gir grunn til bekymring når selskapet ikke ønsker å dele de juridiske vurderingene Statoil og deres advokater har gjort i saken.

Heller ikke Tord Lien ønsker å få eller dele informasjon med offentligheten. Nå har han betalt et advokatfirma 100.000 kroner for å bekrefte at han verken han eller styret kan kritiseres for å holde tilbake vurderingene som er gjort i saken. Det er en forunderlig bruk av skattepenger.

— En merkedag:

Les også

Dette er historien om hvordan diktatordatteren fra Angola «fikset» Bybanen i Bergen

I stedet for å skaffe seg ryggdekning for å holde tilbake informasjon, må vi kunne forvente at en ansvarlig statsråd tydelig viser at han gjør absolutt alt han kan for å forsikre seg om at norske selskaper ikke gjør seg skyldig i medvirkning til korrupsjon.

Angola står høyt oppe på listen over verdens mest korrupte land. Landets oljerikdom har ikke kommet landets befolkning til gode, men sørget for å berike landets øverste ledelse. Lisensene i Angola kostet Statoil til sammen 4,6 milliarder kroner i såkalt signaturbonus. Når Statoil selv gjentatte ganger har mislykkes i å finne ut hvor deler av pengene selskapet har betalt er blitt av, må alarmklokkene ringe hos oljeministeren.

Det handler om lederskap og troverdighet. Det handler om å vise at norske myndigheter mener alvor med nulltoleranse for korrupsjon. Å betale et advokatfirma for å bekrefte at det er i orden å tilbakeholde informasjon, er defensivt, og egnet til å tilsløre sakens kjerne: statsrådens etiske ansvar.

En tydelig eier som stiller tydelige krav, er skjerpende for ledelsen i selskapet. En unnvikende leder som gir utydelige svar i offentligheten, blir ubetydelig og uten innflytelse.