Skammen hele skolen får se

Altfor mange ungdomsliv blir ødelagt av vettløs deling av intime bilder. Det er vel på tide foreldrene våkner.

DELER HEMNINGSLØST: Mobilkameraet og den umiddelbare tilknytningen til nett og deletjenester er et sviende eksempel på hvordan teknologi fører til at brukerne løper fra folkeskikk og anstendige reflekser, skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Bård Bøe (arkiv)

Publisert:

«Ida hadde sex i fritimen. Før neste time begynte, var filmen spredd. Da ble hun stemplet som hore». Slik begynte den tragiske historien om «Ida», hennes medelever og den nye teknologihverdagen i A-magasinet fredag.

Saken er nok et kapittel om hvordan tankeløs ungdom sprer sex-foto og videoer på Snapchat og andre deletjenester, og om hvor grusomme følgene kan være.

Det som er nytt, er at Ida våget å anmelde saken, og at gutten som filmet ble dømt til fem måneders fengsel.

Heldigvis har rettssystemet begynt å ta slike saker alvorlig. A-magasinet har gått gjennom 20 dommer fra de siste årene.

Tre jenter og 14 gutter er dømt. Sentralt i hver eneste sak er hvordan impulsiv bruk av mobiltelefonen får fryktelige konsekvenser.

Les også

HISTORIEN OM «IDA»: «Alle ser på at dere har sex!»

Mobilprodusenter som Apple og Samsung selger ikke en dings. De selger en glorifiserte versjoner av konseptene «frihet» og «selvhevdelse». Hvert eneste sekund på døgnet kan vi demonstrere hvor øredøvende vakkert vårt eget hverdagsliv er.

Mobiltelefonen har blitt navet i mange unge folks liv, der de både er regissør og manusforfatter. Virkeligheten viskes ut, og konsekvenser av reelle handlinger fordamper.

Empati eller fintfølelse for andres reaksjoner kan få mindre betydning, så lenge fotografen får likes og tommel opp. I denne logikken blir det å spre bilder av folk som har oralsex i fylla redusert til «bare moro».

Mobilkameraet og den umiddelbare tilknytningen til nett og deletjenester er et sviende eksempel på hvordan teknologi får brukerne til å løpe fra folkeskikk og anstendige reflekser.

Det å se verden gjennom linsen på et mobilkamera opphever grensene, fortrenger komfortsonene, og brøyter seg inn i det aller mest private.

Skammen over å være kikker er borte, men jubelen over å «score» på andres skam er forlokkende. De sosiale spillereglene er altså fundamentalt endret, bare på noen få år.

Les også

FLINKE JENTER: Som ny student gjorde Kjersti «alt riktig». Til slutt endte hun på sykehus.

Nettporno er noe vi voksne snakker lite om, spesielt ikke med ungene våre. Det er flaut, slitsomt og ubehagelig. Fenomenet er vanskelig å håndtere, fordi det er så lett å bli stemplet som moralist og gammelkonservativ, av dem som mener at fri tilgang til sex på film er naturlig, sunt og oppbyggelig.

Så lenge det er intim omgang mellom lovlig myndige mennesker, så er liksom alt greit. Som om sex ikke også handler om makt, underkastelse og overgrep – spesielt i pornoindustrien.

Det vi kanskje kan snakke mer om, er hvor greit det er at fjortiser på ungdomsskolen konsumerer «teen sex» som popkorn. Hva gjør det med holdninger til kropp, til jenterollen og til hvordan sånne krumspring blir dokumentert og spredd?

Russefeiringen er ett eksempel på hvordan pornoestetikken påvirker unges atferd. Feiringen er gjennomsexifisert, og en av de få arenaene i utdanningsløpet der gutter fremdeles har sterkest definisjonsmakt.

Den bruker de for eksempel til å la 15 år gamle jenter rulle med russebussen, og kjøpe inn sanger med verselinjer som «Si meg hvor mye jeg må betale for å få noe fitte her?» (Copyright: gutterusssen ved Amalie Skram VGS 2017).

Hvorfor spør vi ikke hva alt dette gjør med gutter syn på jenter på lengre sikt? Og jenters selvbilder? Om ti-tyve år kommer sikkert noen til å forske på temaet. Det er ikke sikkert svarene blir så hyggelige.

Les også

VART FOR PROVOSERANDE: Russelåt måtte fjernast.

Å generalisere er alltid en tvilsom affære. Men det fester seg et inntrykk av at foreldregenerasjonen har abdisert litt. I møte med den nettstyrte nådeløsheten kan hvem som helst bli matt.

Illusjonen om at dagens foreldre og barn-generasjoner er blitt likere i både lynne og mentalitet, er det grunn til å stille spørsmål ved. Mammas og pappas ambisjon om å være mer kompis enn veileder og grensesetter har kanskje ikke fungert etter intensjonen.

Det er svimlende forskjell på oss og dem, på sosial omgang, på tone og bruk av teknologi. Og sånn må det kanskje være. Desto viktigere er det at voksensamfunnet kan håndtere de skadeligste utslagene.

Informasjon, bevisstgjøring og kampanjer om hvor ødeleggende hemningsløs deling av intime foto kan være, er vel og bra. Men belærende pekefingre har ofte begrenset virkning. Sterkest effekt kan de personlige historiene ha. Derfor er det så bra at jenter som Ida forteller sin historie.

Like viktig er det at ungdom som blir utsatt for slike overgrep får støtte og hjelp til å anmelde sakene til politiet, og at domstolene behandler dem respektfullt.

Overgrepssaker møter ofte en grim skjebne i rettsapparatet. Men i tiltaler som omhandler spredning av sex-bilder, finnes det ofte konkrete beviser, i det minste.

«Ida» har fått kjæreste og lever, heldigvis. Mange andre jenter har ikke orket å anmelde eller snakke, og gått til grunne i skammen. Forhåpentlig er det ingen som lenger bagatelliserer slike historier.

Spørsmålet er hvor mange Ida-historier vi må lese før ungdom forstår at et ungt liv kan ødelegges på et par sekunder: Den tiden det tar å sende et foto på Snapchat.