Småkongeriket

Politiet er fullt av folk som vil bestemme. Ingen av dem har myndighet til å styre norsk narkotikapolitikk.

PRIORITERINGS-SKVIS: Det er ingen tvil om at ressursene i politiet er sprengt. Selvsagt må ledelsen gjøre prioriteringer, men det er ikke overgrepsutsatte barn og albanske narkobander som skal settes opp mot hverandre. Elias Dahlen

Varselet om at bergenspolitiet ikke griper inn mot grove narkotikaforbrytelser er et symptom på at noe er spinn hakkende galt. Spørsmålet er hvor mye.

Jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen stusser over kritikken som ble fremmet i varselet. Han mener saken egentlig handler om at «narkotikadelen» av norsk politi føler seg truet.

Denne grupperingen har trolig valgt seg ut bergenspolitiet som det enkleste målet for «sjokkavsløringen», og håper å sikre narkotikasakenes status som politiets førsteprioritet i årene fremover, skriver han.

Hvis denne teorien stemmer, betyr det egentlig bare at politimesteren har enda et problem.

Det overrasker ingen at norsk politi er smekkfullt av småkonger. Slike uformelle ledere vokser ofte frem i strengt hierarkiske strukturer. Toppjobbene er reservert de få, og det er tungt å nå frem med argumenter. Skal egeninteresser sikres, må folk ordne opp selv.

En gang var «war on drugs» det viktigste politiet drev med. De tøffe gutta på narko og org.krim fikk mafiaparagraf, tunge ressurser og tøffe spaningsoppdrag. Nå er de fleste er enige om at narkotikakrigen er tapt, og jakten på nye seire er i gang.

Den senere tiden har vold og sedelighet seilt oppover på prioriteringslistene. Det finnes knapt noe mer deprimerende enn å tilbringe dagene med vonde overgrepsvideoer. Selvsagt vil narko-adelen ha privilegiene sine tilbake.

Det er ikke utenkelig at noen er blitt lei av å bli nedprioritert internt, produserer en drøy varslingssak og lar kampen mot en politiledelse som allerede sliter med tilliten utspille seg i VG.

Uansett opptakt: Det gjør ikke varselet mindre alvorlig.

I praksis har bergenspolitiet gitt amnesti til tunge kriminelle. Uansett om årsaken er resignasjon eller ressursmangel har de gått langt utover sin myndighet.

Det er ingen som mener at narkotika skal trumfe all annen kriminalitet. Poenget her er at det ikke er politiledelsen som skal diktere norsk kriminalpolitikk.

Politiet har en fordømt plikt til å håndheve de lovene Stortinget har vedtatt og følge instruksene fra Riksadvokaten – enten det passer dem eller ikke.

Politimester Kaare Songstad forsvarer distriktet med å vise til ekstremt arbeidspress og behov for omprioritering.

Justisdepartementet tyr til New Public Management: «Det er ansvaret til den enkelte politimester å sørge for en hensiktsmessig ressursallokering som sikrer at de prioriterte sakene gis den nødvendige oppfølging», skriver de i en e-post til BA.

Det er ingen tvil om at ressursene i politiet er sprengt. Selvsagt må ledelsen gjøre prioriteringer. Men det er ikke overgrepsutsatte barn og albanske narkobander som skal settes opp mot hverandre.

Grunnen til at denne saken skurrer så fælt er at politiet har brukt ressurser på å arrestere småselgere og brukere, mens bakmennene har fått operere fritt.

Det er ikke sikkert dette er unikt for Bergen eller resultat av noe sololøp på ledersiden.

Det store spørsmålet er fortsatt hvor initiativet kommer fra og hvor høyt oppe det er godkjent. Er det kanskje sånne strategier toppfolkene i POD sitter og klekker ut?

Minst tre politimestere i Bergen har iallfall hatt øverste ansvar for denne praksisen. Det er vanskelig å forestille seg at sånt kan pågå uten at toppsjefen enten beordrer, godkjenner eller vet. Og hva skal man kalle politiledere som tyr til kreative metoder for å omgå politiske føringer? Småkonger, kanskje.

Hvis det hele har vært klarert helt til topps, forklarer det iallfall hvorfor det har tatt så fryktelig lang tid å håndtere varselet. Det står kanskje ikke i ledelseshåndboken hvordan man skal reagere når noen varsler om lovbrudd man selv er ansvarlig for.

Politimester Songstad kom til Bergen for å rydde opp i tillitskrisen etter Monika-saken. Det er ingen enkel oppgave. Nå sliter han med enda en serie av problemer: Narkoligaer. Intern maktkamp. Ressurser som aldri strekker til. Et Justisdepartement som tyr til New Public Management-svada. Et varsel han fikk på bordet for syv måneder siden og som ikke er håndtert.

Politimesteren kan ikke skylde på intern strid og kamp om privilegier. Da bekrefter han bare at han styrer en organisasjon i oppløsning, og at han ikke har kontroll på folkene sine.
Han kan ikke innrømme at det har vært bevisst brudd på instruks. Da gjør han distriktet skyldig i brudd på både lov og handleplikt.

Det er ikke så mye annet å si enn at dette handler om prioriteringer.
Det er for så vidt riktig. Men hvorfor ble det ikke prioritert å ta tak i denne saken tidligere?