Da urbanismen kom til byen

Kunsthistorikeren Per Jonas Nordhagen mener leiegårdenes historie er et oversett kapittel i Bergens historie. Det var disse som gjorde Bergen til en kontinental industriby og fortjener å fremheves på ny. Det har han rett i, skriver kulturredaktør Jan Nyberg.

FOR DE VELSTÅENDE. Allégaten 38-44 var luksusleiligheter for de velstående. Bildet er tatt rundt 1900.<p/>FOTO: BILLEDSAMLINGEN, UBB

Publisert:

JAN NYBERG

I boken «På Universitetets grunn. Nygårdshøydens arkitekturhistorie 1860-2000» tar Nordhagen oss også med på en kulturhistorisk og sosialhistorisk like mye som en arkitekturhistorisk reise på Nygårdshøyden. Selv om boken i sterk grad konsentrerer seg om betydningen Universitetet har spilt for utviklingen i denne bydelen, «kampen om Nygårdshøyden», gir boken et grundig innblikk i «den nye boligarkitekturen» som kom til Bergen under den store byveksten, hovedsakelig fra 1880 til 1910, inspirert av liknende utviklingstrekk i Kristiania, Stockholm, København og ikke minst i nordtyske byer.

Byggeboomen

Dette var en tid da vekstkurvene bare gikk én vei; oppover, og det som før hadde vært en nølende og tilfeldig utbygging på Høyden, ble nå en rivende byggeboom frem til et foreløpig krakk i 1899. De klassiske murleiegårdene, som tilreisende kjenner godt igjen fra Kontinentet, ble oppført i Bergen i helstøpte kvarterer, og blir i boken karakterisert som virkelig historisk arkitektur, som i større grad enn den «større» arkitekturen avspeiler de sosiale realitetene under industrialismen.

De første murleiegårdene, som etter hvert skulle gi et omriss av den moderne byen, begynte å vise seg allerede på begynnelsen av 1880-tallet. Det var i skråningen under Nygårdshøyden, i nåværende Magnus Barfots gate, de første dukket opp. Den nye arkitekturen skilte seg først og fremst fra den eldre, lave bygningsmassen, ved høyden. De nye leiegårdene ble stort sett laget i fire etasjer og oppført med murstein og deretter pusset. Med små forskjeller i utførelse og størrelse kunne disse like gjerne ha stått i byer som Berlin og København, med unntak av størrelsen på kvartalene, som her var langt mindre enn i de europeiske storbyene. Beboerne i disse nye bygårdene i Nygårdshøydens ytterkanter, var stort sett lavere funksjonærer og arbeidere, mens det jo høyere en kom opp på, jo større og mer utsmykkete ble de nye leiegårdene og i mer eksklusive, lysere gateløp. At det ikke ble flere «de luxe»-leiegårder etter århundreskiftet, som forfatteren kaller dem, forklares med at smaken til det velbeslåtte publikum etter hvert gikk mer og mer i retning av villa-alternativet, med sine lystgårder.

For de bedrestilte

Villaene, hovedsakelig lokalisert rundt nordsiden av Nygårdsparken, er også omfattende omtalt. De fleste var et produkt av byggefasen som startet da Parkselskapet hadde ervervet grunnen i 1880 og gikk frem til 1909, da denne eksklusive sonen var fullt utbygd. Etter den tid måtte de bedrestilte se seg om i andre områder, for eksempel i Kalfaret.

Interessant er også historien om «Hr. Nævdals project», Sydnesplass 12 og 13, ved Johanneskirken. Det var byggmester J. H. Nævdal som i slutten av 1890-årene ga arkitekt Schak Bull oppdraget. Tegningene, som er bevart, viser at Bull først tegnet en versjon i nyrenessanse på overgang til nybarokk, før fasadeplanen til slutt blir delvis omtegnet til art nouveau. Sannsynligvis var dette datidens største prosjekt her i byen, som i tillegg til de to husene ut mot Johanneskirken også omfattet hele gateløpet mot Sydneskleiven med en fasadelengde på 100 meter. Det var et prestisjeprosjekt som skulle tevle med Kristianias Victoria terrasse, både i ambisjoner og beliggenhet. Byggekrakket i 1899 holdt på å velte hele prosjektet, som likevel ble gjennomført, om enn i noe mer avdempet form der mye av den opprinnelige fasadepynt ble skrelt bort og til slutt gjennomført i en dempet jugendstil.

Alt har sin pris

Forfatteren legger ikke skjul på det noe anstrengte forholdet Universitetet i perioder har hatt til bysamfunnet. Konfliktene om de mange eiendomservervelsene og enkeltstående byggeprosjekter har vært mange og til dels harde. Det kan være all grunn til å gråte sine tårer over mye verdifull arkitektur og grøntområder som er blitt rasert i fremskrittets navn, som for eksempel parkområdene der Realfagbygget ligger i dag, og det som en gang var Nygårdshøydens perle; Magdelones Mowinckels ærverdige trevilla ved Svanedammen. Men dette er altså noe av det prisen bysamfunnet har måttet betale for å ha utviklet et sentrumsnært universitetsmiljø som bare ytterst få i Europa kan skilte med i dag, og som har gitt Bergen et universitetsmiljø mange misunner oss.