Rosetoget som sporet av

La oss kalle en spade for en spade: Korstoget mot Arbeiderpartiet kan være livsfarlig, Listhaug. Beviset ligger i en grav på Osterøy.

Denne artikkelen er over ett år gammel

På videregående ble jeg kjent med en gutt som het Tore. Tore var av den magiske typen som gjorde dagen din litt bedre bare ved å slå av en prat i gangen.

Han hadde et kunnskapsnivå som gjorde at han ofte, og med glede, måtte bistå læreren i timene. Da han i tillegg viste seg å være verdens kanskje morsomste mann, ble han raskt en felles favoritt. Vi var alle veldig stolte av, og glade i Tore.

Mange kjenner noen de tenker burde blitt statsminister. Til tross for at jeg aldri har stemt på Arbeiderpartiet, hvor Tore hadde sitt hjerte, var han min soleklare kandidat, og ikke en helt urealistisk en heller.

Han var et stort politisk talent, med en gripende karisma. Hvordan det kunne gått vil vi dessverre aldri få vite. Tore Eikeland fra Osterøy endte sine dager 21 år gammel, på sommerleir på Utøya. Skutt i hodet.

På søndag er det syv år siden Tore og syttiseks andre mistet livet i terroren i 2011. Rosetog og «åpenhet og demokrati» virker å være glemt.

En som virker spesielt uanfektet, er Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Hun måtte i mars fratre stillingen som justisminister, etter at hun la ut et bilde av bevæpnede soldater på sin Facebook-side, og direkte insinuerte at Ap ønsket å beskytte terrorister fremfor «nasjonens sikkerhet». En usedvanlig ondskapsfull fornærmelse.

Å anklage Arbeiderpartiet for å bry seg mer om terrorister enn sikkerhet, syv korte år etter massakren i Tyrifjorden, tyder på en betydelig historieløshet.

Massemorderen på Utøya mente nemlig også at Aps styring utgjorde en trussel mot nasjonen. Listhaug har i ettertid måttet beklage, og innrømmet at hun gikk over streken – etter sterkt press fra stortingsflertallet.

I avskjedstalen etter skandalen uttalte hun at hennes viktigste politiske mål var at Jonas Gahr Støre aldri skulle bli statsminister, da dette ville være «en katastrofe for dette landet».

Her er det mye å ta tak i. Først og fremst er det nesten vanskelig å ta inn over seg graden av navlebeskuelse, når en stortingspolitikers største visjon er å ødelegge for en annen.

Si hva du vil om Støre, men han virker i det minste å ha større drømmer for dette landet enn at noen andre heller ikke skal få bestemme.

Det verste med Listhaugs stadige angrep på Ap er imidlertid ikke at det er irriterende, men at det kan være farlig. På sin Facebook-side egger hun sine disipler til kamp, og de fråder lydig over «apene», som de kaller alle med tilknytning til partiet.

Denne typen vrede blir mange andre politikere også offer for. At hatet i dette tilfellet rettes mot Ap som helhet, er derimot uvanlig, men ikke tilfeldig.

Religionshistoriker Terje Emberland har forsket på hatet mot Ap. Han forklarer til Morgenbladet at det etter første verdenskrig dannet seg en konspirasjonsteori om at Ap egentlig var styrt av fremmede krefter, som hadde som mål å ødelegge norsk kultur, religion og etnisk sammensetning.

Først gikk teorien på at de samarbeidet med jødene, dernest at de bygget ned det norske forsvaret før 1940. I dag er det muslimene partiet beskyldes for å samarbeide med.

Selv om det aldri har eksistert et fnugg av bevis for teoriene, påpeker Emberland at de som tror på dem sitter med en følelse av å forstå hvordan det hele «egentlig henger sammen».

Dette er neppe ny viten for Listhaug, som ifølge Emberland «vender retorikken sin mot denne subkulturen». Når vi ser hvordan den tas imot, både på hennes åpne Facebook-side og blant høyreekstreme medier, er det all grunn til bekymring.

Mange av reaksjonene her legger seg tett opp mot Utøya-terroristens egne uttalelser og manifest. Det er viktig og nyttig med kritikk, selvsagt også mot Ap, men å gi inntrykk av at de river landet i fillebiter, er noe annet.

Listhaug vet utmerket godt at konspirasjonsteoriene er uten rot i virkeligheten. Når hun likevel fyrer opp under dem, er det fordi hun er en gjennomført opportunist. I stedet for å vise vei gjennom vannet, skaper Listhaug storm i et vannglass.

Senest for en måned siden forvrengte hun fakta fullstendig, da hun påsto at Ap hadde kastet beboere ut fra et sykehjem for å bruke det til å huse romfolk. «Eier dere ingen skam?» spurte Listhaug.

I disse dager fryder hun seg åpenlyst over Aps fallende oppslutning. Men her er en påminnelse til deg, Listhaug: Med seg i døden fikk Tore Eikeland selskap av mer enn seksti unge partikamerater.

Flere av dem var lokallag- og fylkesledere, i tillegg til at mange var listekandidater ved kommunevalget den høsten, og spirende politiske talenter.

Dette var medlemmer Ap hadde lagt ned betydelige ressurser, tid og arbeid i. I en tid der partiet står midt i en intern og strategisk krise, er det ikke urimelig å peke på at der andre partier har begynt å fylle viktige stillinger med yngre talenter, har Ap store hull i sin kandidatliste.

Mange titalls friske pust hviler under tung jord. Mange av de overlevende sliter med store senskader og traumer.

I år faller 22. juli på en søndag, som tradisjonelt har betydd kirketid for de troende iblant oss. Kanskje er det en god anledning til å reflektere litt over foldede hender, Sylvi Listhaug.

Over hva som virkelig var «en katastrofe for dette landet».