En lettvint fornærmelse

Å kalle meningsmotstandere «politisk korrekt», er blitt en billig erstatning for bedre argumenter.

POPULISME: – Uttrykket «Politisk korrekt» har utviklet en populistisk slagside, hvor det å være politisk ukorrekt er blitt noe man smykker seg med, skriver Anne Aase Rokkan. Hun viser til en konflikt mellom Kjetil Rolness og SSB. Marvin Halleraker (illustrasjon)

Anne Aase Rokkan
Gjestekommentator og masterstudent ved NHH

Ifølge Store norske leksikon er «politisk korrekt» et uttrykk som brukes, på en nedsettende måte, om det å endre uttrykksform eller å sensurere ytringer som enkelte kan oppleve som støtende eller diskriminerende. Uttrykket ble først brukt, i dagens betydning, på begynnelsen av 70-tallet.

Det startet med at enkelte feminister, på ironisk og satirisk vis, kritiserte sine mer konservative egne, for eksempel de som var prinsipielt imot pornografi. Derfra er uttrykket adoptert av den politiske høyresiden, som har snudd dets betydning på hodet.

Fra å bli brukt av progressive forkjempere for frihet og sex, brukers det nå til å anklage noen for å forsøke å kontrollere offentlig debatt. Typisk er det miljøvernere, minoritetsforkjempere og – ironisk nok – feminister som blir anklaget for å være politisk korrekte, i tydelig negativ forstand.

Les også

Kraftig kritikk mot SVT etter partilederdebatten fredag. Sverigedemokraterna boikotter SVT

Fornærmelsen hinter til at venstresiden ønsker å fremstå empatiske og bedrevitende, og dermed fremme «moralsk korrekte» synspunkter, om så på bekostning av bedre viten. De siste årene har uttrykket dukket opp stadig hyppigere, godt hjulpet av amerikanske tendenser og presidenter.

Uttrykket har samtidig utviklet en populistisk slagside, hvor det å være politisk ukorrekt er blitt noe man smykker seg med. Der de politisk korrekte er arrogante, moralsk selvforherligende og naive, er de ukorrekte ærlige, modige og klarsynte. De har rett og slett gjennomskuet venstresidens dilldall, og fått øynene opp for hvordan ting egentlig henger sammen. Spesielt populært er det å omtale sine egne, ordinære meninger som «politisk ukorrekte», for å tilføre en mer radikal aura.

Uttrykket er etter hvert kraftig utvannet, og brukes om så godt som hva som helst. I tillegg er det en effektiv samtalestopper. Å beskylde meningsmotstandere for å være politisk korrekte, i stedet for å ta tak i argumentene deres og forklare hvorfor du er uenig, er både en fornærmelse pr. definisjon, og en feig hersketeknikk. Det er nemlig ikke sånn at alle som er uenige med deg er skyldig i politisk korrekthet; de er bare uenige med deg.

Slik det brukes nå, er uttrykket redusert til en tom floskel. Det er synd, spesielt fordi dets opprinnelige mening kan være konstruktiv.

Les også

– Det er altfor lett å ta Byfjellene for gitt.

Høyresiden bør ta seg i stadig å forkle sunn uenighet som politisk korrekthet. Det er synd at genuine forsøk på å gjøre verden til et friere og bedre sted å være, blir beskyldt for å være billig moralsk selvopphøyelse. Det er urettferdig å konsekvent omtale innvandring, bybane og vegetarmat for krampaktig politisk korrekthet.

Verden har heldigvis gått fremover de siste hundre årene, og dette ikke på tross av, men ofte nettopp på grunn av, politisk korrekthet. Se bare på skeives rettigheter, fattigdomsbekjempelse og kvinnefrigjøring.

Den politiske venstresiden bør unngå å gjøre seg så inderlig svar skyldig. Det er ingen skam i å innrømme at det er mer tungvint å kjøre kollektiv enn å kjøre bil, at mange synes faktisk det er godt med biff, og at integrering av innvandrere er unektelig komplekst og ofte vanskelig. Å late som om dette ikke er tilfellet skaper mer splid enn relevante løsninger.

URETTFERDIG: – Det er urettferdig å konsekvent omtale innvandring, bybane og vegetarmat for krampaktig politisk korrekthet, skriver Anne Aase Rokkan. Elias Dahlen (Arkiv)

De siste ukene har sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness gitt oss et perfekt eksempel, ved å kritisere Statistisk sentralbyrå (SSB) for å gå for langt i det godes hensikt.

Kort oppsummert har Rolness beskyldt SSB for å gjøre det vanskelig å få tak i ubehagelige tall på ulike innvandrergruppers grad av sysselsetting, og kommer med prosentandeler han selv har måttet regne ut. SSB svarer med ytterligere tall i prosent, og mener å vise at Rolness tar feil. Rolness viser til at tallene han og SSB har kommet med egentlig viser det samme, og spør om SSB i det hele tatt kan regne. SSB svarer med å oppsummere forskjellen på en teller og en nevner.

Les også

– Det kjem aldri nokon ny Aarebrot. Det er helt greitt.

Jeg har selv slitt over økonometri-leksene de siste ukene, og synes derfor det er en anelse artig å se en nasjonal debatt om grunnleggende prosentregning. Jeg kan også, i utgangspunktet, forstå at SSB ønsker å presentere mer helhetlige rapporter enn enkeltstatistikken Rolness etterspør, når vi vet at tall enkelt kan tas ut av kontekst og fremstilles etter eget forgodtbefinnende.

Byrået skal være politisk uavhengig og nøytralt, og gjør seg selv en bjørnetjeneste med denne strategien. Situasjonen er en gavepakke til alle som mener de ikke lenger kan stole på myndighetene og tradisjonelle medier. Som det sies i kommentarfeltet under et av Rolness innlegg: «Politisk korrekthet er som en kreftsvulst, den ødelegger alt den infiserer fra innsiden.»

For at høyresiden skal slutte å kaste rundt seg med begrepet, kan venstresiden godt bli mer pragmatisk i måten de formidler sine liberale verdier på. Om det er til noen trøst, så er det tross alt politisk korrekt å belite seg.