Evangeliet etter Kjell Simen

Og vi lo, og vi lo. «Parterapi» er årets morsomste fortelling om oss selv.

Komedie er skjør vitenskap, du vet aldri når den treffer helt. Men komiker Kevin Vågenes’ sviende vittige NRK-serie «Parterapi» kommer til å gå inn i morobøkene som en av de treffsikre.

Høstens sesong består bare av ti korte episoder på ti minutter hver. Men de rommer likevel de aller verste og beste egenskapene hos folk som har levd sammen litt for lenge, forstørret og forverret 40 ganger, og desto morsommere og sviende.

Fordi «Parterapi» tar oss gjennomsnittsvoksne så nådeløst på kornet.

I serien oppsøker ni ulike par familieterapeut, for å få løst opp i samlivets vrangknuter. Vågenes spiller selv de mest selvopptatte, forfengelige, selvrettferdige og sosialt inkompetente partnerne, som ikke ser skogen for bare seg selv.

Men her finnes også Kjell Simen. Han er et utilslørt forsøk på å etterape en viss KrF-leder, med avslepen Bømlo-dialekt og det hele, som i denne varianten er altfor snill og føyelig for sitt eget beste.

Tidlig i serien er samboer Britt Helen synlig arg, fordi Kjell Simen ikke eier egen vilje. Hvorpå Kjell Simen svarer: «Eg er her fordi eg vil vera her med deg. Eg vil jo gjerne ha en egen vilje».

Kjell Simen er antiheltenes helt, samlivets godhjertede godfjott, for alltid dømt til å tape, med en evig tro på den totale selvutslettelse. Den kan man kanskje også si om KrF-lederen etter det politiske rabalderet i sentrum i høst.

Knut Arild Hareide fortjener sikkert å «bli pusa på armen litt» han og. Men det er enklere å føle genuin omsorg for Vågenes’ versjon av den destruktivt snille sunnhordlendingen.

Ved hjelp av skarp sans for subtil mimikk, timing og tonedøve utbrudd, får Kevin Vågenes frem det aller verste og beste i mennesker som er møkka lei hverandre, eller som kanskje fortjener en sjanse til.

Her er Sara Eline, parodien på bloggeren Sophie Elise («Læs du ikkje bloggen min. Fyyy faen, Alex.») Den arbeidsnarkomane kjendisstylisten Gaute, åpenbart modellert etter en viss Jan Thomas.

Barnekjære Siv-Anita, som mange går rundt og siterer for tiden, på bred og litt irriterende sunnnmørsdialekt: «Og vi lo. Og vi lo».

Så har man Kenneth, gjøken fra en av Bergens røffeste bydeler, som har arvet kvinnesyn og mangel på selvinnsikt fra Djengis Khan, og ikke legger skjul på det:

«Det å trille rundt med en barnevogn på Torgallmenningen er jo en sinnsyk pussy magnet». Sier han, mens barnemor May Linn sitter ved siden av ham i terapisofaen.

Et sørgelig faktum: Det finnes ikke noe svart belte i ekteskap. Det må ha gitt manusforfatterne bak «Parterapi» bra spillerom. For i slitne ektepars ulykke finnes det mye ufrivillig humor, bare man får øye på den.

Samlivet er åstedet der empati, sosial intelligens og kommunikasjonsevner bør gå opp i en høyere enhet, men sjelden gjør det. Derfor finnes det også utallige eksperter på feltet. For så lenge skilsmisseprosenten svever rundt 50 prosent, vil det alltid være marked for gode råd og innsikter.

Spaltist og psykolog Frode Thuen er for eksempel blitt en nasjonalterapeut på å gi råd til folk som sliter med partneren sin, ofte i all hemmelighet.

Kevin Vågenes og manusforfatter Martin Zimmer hadde selv lange og dype research-samtaler med familieterapeuter før de skrudde serien sammen. Det er kanskje derfor «Parterapi» også er blitt en favoritt for parterapeuter.

Til nettmagasinet Fontene.no sier terapeut Elin Grigoryan i Bergen at både parene og problemene i serien er gjenkjennbare.

– Både typene og temaene – seksualitet, maktforhold, kommunikasjonsstil – gir gjenklang. Fordi det er satt veldig på spissen, blir det så tydelig hva personene sliter med. Det er bra! På den måten kan det gi noen tanker til par, og være noe mer enn underholdning, sier hun.

Mye av det faglige grunnlaget for norsk familieterapi stammer fra amerikaneren John Mordecai Gottman. 76-åringen er parterapiens store guru, han er psykolog, forsker og forfatter, og har jobber i mer enn 40 år med å granske ekteskapets skjøre stabilitet og potensial for skilsmisse.

Gottman har utviklet mange modeller for hvordan man kan forutse hvilke ekteskap som er solide og hvilke som er dømt til undergang, og hvilke faktorer som spiller inn.

I svært kort form viser forskningen hans at det er fire fæle egenskaper som ofte fører parforhold til opphogging: personkritikk, forakt, uthaling og hangen til å gå i forsvar for den minste lille ting.

Hvis slike egenskaper er vanlige, kan man lure på hvorfor parforhold i det hele tatt er en attraktiv tilstand.

Men Gottman har heldigvis utviklet en metode for å håndtere all ondskapen som kan vokse fram partnere imellom.

Gottman-metoden går i korthet ut på å identifisere personligheter og oppsamlet gruff, og bygge forhold opp igjen ved respekt, nærhet, skape forståelse og ikke minst bruke innestemme.

Det høres enkelt ut, men er det ikke. Parterapi tar tid, og kan gjøre skikkelig vondt.

I 1998 utviklet Gottman en modell som skulle forutsi hvilke nygifte par som ville skille seg seks til åtte år etter bryllupsnatten, en modell som skulle vise seg forbløffende presis.

Men amerikanske psykologer som trodde mer på statistisk uforutsigbarhet og tilfeldighetenes evige dans, var skeptiske. De mente at arbeidet hans ikke kunne brukes som spådommer om fremtiden, men egentlig bare handlet om å tilpasse statistiske modeller til svære datasett.

Det er lov å være skeptisk. John Gottman er selv skilt to ganger, og gift for tredje gang. Spørsmålet er om han selv så de to samlivsbruddene komme.

Komiprogrammet «Parterapi» er kanskje den beste introduksjon til parterapi du kan få.

Vi kan gjerne le oss skvett fordervet, men en eller annen gang i løpet av de ti episodene møter vi oss selv i døren. Det er kanskje enklere å komme i kontakt med samlivets mørkeste sider, dersom vi kan le litt samtidig.

Eller vi kan lære av Kjell Simens uendelig ydmyke visdom og selvinnsikt, som han formulerer på denne måten: «Eg seier altfor mykje unnskyld, og det beklagar eg».