«Terje» tar av

Nato-øvelsen Trident Juncture viser at det norske forsvarskonseptet ikke er helt troverdig. Men øvelsen hjelper.

ØVELSE: Et F-18 Super Hornet-fly lander på det amerikanske hangarskipet USS Harry S. Truman, på vei til farvannene utenfor Norge for å delta i Nato-øvelsen Trident Juncture, også kalt «Terje». Falnes, Johan / NTB scanpix

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

Nå er øvelsen Trident Juncture 2018 i full gang. På militært vis har navnet blitt forkortet til TRJE 18. Ikke overraskende har forkortelsen blitt fornorsket, slik at øvelsen nå bare omtales som «Terje» i Forsvaret.

«Terje» er den største militærøvelsen i Norge og Natos største øvelse siden 1980-tallet.

I Nato Review beskriver den islandske militærhistorikeren Erlingur Erlingson Terje som den viktigste øvelsen i Nato siden Den kalde krigen. Det er nok riktig, men det er viktig å ha klart for seg hva øvelsen er, og hva den ikke er.

Øvelsen er ikke et bevis på at Nato kan sende store forsterkninger til Norge på kort tid. Planleggingen har tatt flere år og flyttingen av materiell begynte for mange måneder siden.

Snarere viser vel øvelsen at det norske forsvarskonseptet, som forutsetter store forsterkninger veldig tidlig i en konflikt, ikke er helt troverdig.

ØVELSE: Militære kjøretøyer og materiell til Nato-øvelsen Trident Juncture på vei fra Danmark til Fredrikstad. Junge, Heiko / NTB scanpix

For selv om Norge kan regne med å få noen forsterkninger tidlig, kan det ta flere måneder før store styrker kan klargjøres og nå frem. Dette gjelder spesielt om en krig skulle spre seg fra et annet sted til våre nærområder. For da vil Natos reaksjonsstyrker, den første bølgen av forsterkninger, mest sannsynlig allerede være satt inn der krigen brøt ut.

Når det er sagt, vil den krevende planleggingsprosessen og de lærdommene som blir gjort før, under og etter øvelsen helt sikkert gjøre Nato bedre i stand til å forsterke Norge. Og den vil helt sikkert også gjøre Norge bedre i stand til å ta imot og støtte allierte forsterkninger.

Les også

Fyller Vågen med mineryddarar

Den såkalt «live»-delen av øvelsen i Norge, den delen som har soldater på bakken, kampfly i luften og krigsskip på havet, går fra 25. oktober til 7. november. Det er en tvers igjennom regissert øvelse der utfallet er planlagt på forhånd. Dette gir øving på det stridstekniske, det praktiske, nivået.

Også innenfor logistikk henter man viktige erfaringer. Logistikken er svært ofte en avgjørende faktor i krig. I militære øvelser «jukses» det ofte med logistikken for å sørge for at soldatene får mest mulig stridstrening og for å unngå dødtid. Da lates det som om logistikken er på plass.

I «Terje» får man mye praktisk erfaring med transport og med forsyning av store styrker i felt. På taktisk og strategisk nivå er det mindre å hente, for her er det ikke rom for stort personlig initiativ.

I etterkant starter en CPX, eller Command Post Exercise, der mange av Nartos hovedkvarterer deltar i et stort krigsspill i det digitale rom. CPX-en vil forhåpentligvis gi mer innsikt på de høyere nivåene.

Øvelsen er også svært viktig for å forbedre forholdet mellom sivile myndigheter og militære styrker, ikke bare i Norge.

Den 10. oktober landet en britisk kolonne med 70 kjøretøy i Nederland.

Ruten til Norge går via Tyskland, Danmark og Sverige. Hensikten er å teste ut om slike forflytninger forsinkes av de ulike statenes regler og rutiner for toll og kryssing av grenser. Dette har vist seg å være et problem selv om landene er medlemmer av Nato.

FORSVAR: I Norge har arbeidet med «Terje» bidratt til å børste støv av totalforsvaret fra den kalde krigen, skriver gjestekommentator Ståle Ulriksen. Her poserer deler av totalforsvaret ved beredskapssenteret på Dovre i forbindelse med militærøvelsen. Geir Olsen / Fylkesmannen i Oppland / Fylkesmannen i Oppland

I Norge har arbeidet med «Terje» bidratt til å børste støv av totalforsvaret fra den kalde krigen. Mange sivile offentlige institusjoner som ikke har tenkt på krig på flere tiår er involvert i øvelsen. Og mange militære avdelinger som ikke har trengt å bry seg så mye om sivile aktører må nå lære seg sivilt-militært samarbeid igjen.

Totalforsvarskonseptet er delvis gått ut på dato og det må tenkes mye nytt. Dette gjøres også i forhold til næringslivet. Forsvaret har gjort noen sivile selskaper til strategiske partnere. Wilhelmsen og Grieg har kommet lengst, og begge selskaper har bidratt med store ressurser og ny tenkning for å realisere «Terje». For disse er øvelsen en slags tentamen.

«Terje» er også et politisk signal. Mange av Nato-landene sliter internt, samtidig som de krangler seg imellom. Det er derfor viktig å vise at alliansen både kan og vil stå sammen om medlemsland trues.

I øvelsen Trident Juncture blir derfor rene oppvisninger og demonstrasjoner av militære kapasiteter for presse og et utvalgt publikum prioritert uvanlig høyt.
Alle Natos medlemsland deltar i øvelsen. Men legg merke til at både Sverige og Finland, som ikke er medlemmer i Nato, deltar med relativt store styrker.

Øvelsen bruker også både svensk og finsk luftrom. Faktisk har Nato-styrker deltatt i øvelser i begge land i flere år. Dette viser at Sverige og Finland nå har lagt seg så tett opp til Nato som det er mulig uten å bli medlemmer.

Den 17. oktober landet også 90 soldater fra US Marines på Island. Der øvde de sammen med lokalt politi på å sikre Keflavik, som var en strategisk viktig amerikansk flybase fra 1951 til 2006.

De to siste årene har amerikanske styrker regelmessig vært tilbake på Island. Nå markeres det altså enda sterkere at USA har strategiske interesser på sagaøyen.

Gjennom Terje forsterker Nato ikke bare Norge, men egentlig hele Norden. Øvelsen er viktig for Norge – men selv en vellykket øvelse må ikke bli en sovepute.