En kulturnasjon kommer ikke av seg selv

Det første kulturminister Abid Raja bør gjøre, er å gi regionreformen retning. Fortrinnsvis ned i skrivebordsskuffen.

Publisert Publisert

INN I REGJERING: Abid Raja (V) og Erna Solberg (H) er nå regjeringskolleger. «Regjeringen bør holde seg for god til å gjøre kulturen instrumentell. Det siste kulturpolitikken bør brukes til, er å pumpe luft inn i et forvaltningsnivå som strever med å finne seg selv», skriver Petter Snare. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix

  • Petter Snare
    Direktør ved Kode og gjestekommentator i BT

Fra å være et ledende kulturparti, har Høyre tilsynelatende gitt opp de fleste kulturpolitiske ambisjoner og overlatt ansvaret til Venstre.

Det er synd for Høyre, men kanskje et gode for kulturen?

Det var kulturminister Lars Roar Langslet i Willoch-regjeringen som fikk opprettet Kulturdepartementet i 1982.

Det var en tid da Høyre tok mål av seg å være et kulturparti, i tillegg til å gjennomføre en rekke nødvendige liberaliserende reformer, som opphevingen av NRK-monopolet.

Etter det har «kulturpartiet» bleknet litt.

Les også

Listhaug kaller det provokasjon mot Frp at Raja ble statsråd

Trine Skei Grande (V) har vært kulturminister i to år. Hun har hatt som tydelig ambisjon å transformere norsk kulturpolitikk.

Det har kommet og blitt varslet mange meldinger: kulturmelding, kunstnermelding, frivillighetsmelding, mediemelding, museumsmelding.

Det er satt ned komiteer for museumsforskning, ytringsfrihet og kunstøkonomi.

Med denne mildt sagt krevende arven av igangsatte tiltak, er det vanskelig å se hva hennes partikollega Abid Raja skal få gjort som statsråd i de snaue 18 månedene han har før valget i 2021.

Et høyt aktivitetsnivå er ikke en garanti for feltets entusiasme. Akkurat det har vel mange kulturministre erfart før henne. Det er et tilsynelatende utakknemlig og mistroisk felt å få ansvar for.

Linda Hofstad Helleland (H) ville endre stipendkomiteene, Trond Giske (Ap) ville slå sammen Museums-Norge, og Grande ville altså gi fra seg ansvaret for feltet til regionene.

Kulturfeltet trenger noen som kan lande de mange meldingene, og få omsatt prinsippdiskusjoner om demokratisering, ytringsfrihet, inkludering og medvirkning til håndfaste tiltak som kan flytte feltet fremover.

Det første Raja bør gjøre, er å gi regionreformen retning. Fortrinnsvis ned i skrivebordsskuffen.

Hele meldingen kom skjevt ut, med begreper som «hovedstadsinstitusjoner» og «regionalt nedslagsfelt».

Les også

Dette er den siste sjansen til å få fart på regjeringa

Dialogmøter mellom kulturfeltet og departementet har lent seg tungt på uttalte målsettinger som demokratireform, regionale fortrinn og lignende mer eller mindre innholdsløse fraser.

Likevel forblir reformen svært upopulær.

Uansett hvilket perspektiv man legger til grunn, er reformens mål å styrke regionen, ikke å styrke kunsten.

Regjeringen bør holde seg for god til å gjøre kulturen instrumentell.

Det siste kulturpolitikken bør brukes til, er å pumpe luft inn i et forvaltningsnivå som strever med å finne seg selv.

Det andre Raja bør gjøre, er å lage en finansieringsstruktur for alle typer kulturinstitusjoner.

I dag er det en enorm skjevdeling mellom institusjoner i og utenfor Oslo. Som direktør for Kode-museene merker jeg dette hver gang budsjett og finansiering skal diskuteres.

Begrepet «nasjonale institusjoner» må avklares, og Stortinget må gis hovedansvaret for finansieringen – enten helt eller delvis.

Det er uforståelig at regjeringen og Stortinget ikke vil sikre seg at Norge er en kulturnasjon også utenfor hovedstaden.

Selv med all mulig tillit til andre forvaltningsnivåer, er det en tydelig signaleffekt å trappe ned statens ansvar og overlate til regioner på konkursens rand å ta ansvar for at kulturen er fri.

Det tredje Raja bør gjøre, er å sette institusjonene i stand til å øke egeninntektene. Her er det mye som kan gjøres med enkle grep.

Det er for eksempel helt uforståelig at du kan få skattefradrag for å gi 50.000 kroner til Danmarks Unge Katolikker og IOGT (ikke et vondt ord om noen av dem), men ikke til landets kulturinstitusjoner.

Raja kan også rydde opp i et komplekst regelverk for merverdiavgift (mva).

I dag får museene fradrag for moms når de selger museumsbilletter, men ikke når de selger omvisninger.

Det siste, eller muligens det første, er å få orden på økonomien til kunstnerne.

Norge trenger kunstnere som kan leve av det de gjør. Dette er særlig en utfordring for dem som jobber uten fast arbeidsgiver.

Les også

Venstre, det er meg

For museene og visningsstedene er det viktigste at å få en økonomi som tillater dem å betale kunstneren for å vise sine verk.

Norge er lite land, men vi lever i en internasjonal økonomi. Det betyr at det stort sett koster det samme å sette opp store arrangementer her hjemme som i London. Til tross for at vi har et langt mindre publikumspotensial.

For en liten og ung nasjon som Norge er kultur noe av det viktigste en regjering har ansvaret for.

Kultur koster. Regjeringen må følge opp planer og reformer med penger, som gjør at vi faktisk kan produsere, vise og formidle kunst av høy kvalitet også utenfor hovedstaden.

Publisert