Fittstimene

Feministbøkene er blitt en repetisjonsøvelse. Det er dessverre vanskelig å unngå.

«Det skjer nå» heter årets feministantologi fra Kagge forlag. Den har undertittel «fortellinger fra en feministisk revolusjon».

Vel. «Det skjer nå» har på en måte skjedd før. Feministiske tekstsamlinger har vært en jevnlig affære på bokmarkedet siden slutten av 90-tallet.

Råtekst. Glitterfitter. Blåstrømper. Jenteloven. Ulyd.

Det er påfallende hvor like de er, og hvor lite som egentlig har endret seg på 20 år.

I 1999 skulle jeg skrive særemne i norsk. Temavalg: Feminisme i norsk litteratur. Intet mindre.

Så jeg satt der med «Et dukkehjem» og Ebba Haslund og «Egalias døtre» og lærte mest av alt at det kunne være lurt å snevre inn problemstillingen noen hakk. Og akkurat da min gryende feministiske oppvåkning holdt på å falle i dyp søvn, skjedde det noe.

De var «coola, snygga, tuffa, smarta, roliga» – og fremfor alt var de feminister.

De svenske damene bak antologien «Fittstim» laget feministisk revolusjon for første gang siden BH-brannene. De ville ikke avskrives som søte og yndige, de ville heller være punkere enn prinsesser, de ville heller bli fotballproffer enn å gå på ball.

Askepott stinker! Takk gud for at jeg er lesbisk!

Sånne ting skrev de, og de ble mottatt som rockestjerner. Det personlige hadde ikke vært så politisk siden 70-tallet.

Rett etterpå kom den norske versjonen «Råtekst». Litt blekere, men med samme revolusjonære ambisjon om å gjøre feminist til hedersbetegnelse ved hjelp av egne opplevelser og småstoff.

Etter hvert har det trådt frem et nokså karikert mønster. Profilerte skribenter fra hovedstadsområdet – supplert av ett og annet homo/innvandrer/distriktsalibi – skriver om feminisme for MEG.

Kropp. Vekt. Skjønnhetstyranni. Spiseforstyrrelser. Overgrep. Flink pike-syndromer. Forbilde: mamma.

Innledningen til «Fittstim» er påfallende lik innledningen til årets nykommer innenfor «feministisk førstehjelp», «Jenteloven».

«Er dette en hate-gutter-bok, eller?», spurte Fittstim-redaktørene Belinda Olsson og Linda Skugge retorisk i 1999.

«Er du mannehater, eller?», spør Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa i «Jenteloven». Og understreker at de elsker menn.

Fittstim-formelen gjelder fortsatt, 20 år seinere. Den største forskjellen er at sjokkeffekten mangler.

Okei, så er det mer dickpics, mer nakenbilder, mer sex og flere diagnoser i dag. Tekstene i «Det skjer nå» er mer politiske og mindre navlebeskuende, og alt kan jo skrives på nytt i lys av «tidsskillet» #metoo.

Men følelsen av å ha lest ting før er overveldende. Snusfornuftige kronikker båret av personlige anekdoter, skoledagbokaktige lister og lifehacks, den evinnelige krigen mot egen kropp. Er det virkelig dette som er revolusjon?

Når jeg leser Råtekst igjen 20 år seinere, fremstår det mest som selvhjelpslitteratur for Oslo-skribenter som føler seg tjukke.

Skal vi virkelig mobilisere hele landet til lesesirkel fordi noen innenfor Ring 3 sliter med knefett?

Det er vanskelig å se for seg en mer uinteressant form for feminisme enn å lese om andre kvinners misnøye med egen kropp. Likevel var Anne Sandviks (nå Lindmo) «Hovedfag: knefett» den teksten jeg leste med størst engasjement som 18-åring.

I teksten lanserte hun uttrykket «komplekskompetanse», en dekkende beskrivelse av jenters meningsløse studier av egne mangler.

Teksten satte kanskje ikke kvinnesak inn i en større intellektuell kontekst, men den handlet om et fenomen som angår unge kvinner, hver dag.

Som redaktør i Morgenbladet Anna B. Jensen skriver om «Råtekst» noen år etter at hun bidro til den (også hun med en tekst om slanking): «Boken ble ikke skrevet for kultureliten, men for unge jenter – og de leste den».

Sånn er det kanskje. Hver flik av en generasjon fortjener en feministantologi, som må skrives av dagens kule damer, og leses med et ungt blikk.

Å være med i en slags hemmelig, kul jenteklubb – «Jenteloven-squaden» – appellerer ikke til desillusjonerte grinebitere som har snakket om kvinnesak i flere tiår, men funker kanskje for jenter på ungdomsskolen. De trenger at forbilder som Ulrikke Falch skriver om opplevelser de selv har hatt, eller kommer til å ha.

Den lesbiske stand up-komikeren Hannah Gadsby, som ble utsatt for hets, vold og overgrep, formulerte et slikt savn i showet «Nanette»: Hva ville jeg ikke gjort for å ha hørt en historie som min. For å føle meg mindre alene. For å føle tilhørighet.

Ida Jacksons tekst «Kroppen snakker ut» er en sånn historie.

Hun henvender seg rett til leseren, og hun påkaller oss til «en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn».

«Bli med meg inn på dette nyinnflyttede guttebadet. Bli med meg mens jeg åpner døren og skjønner at noen venter utenfor, den eldste, største og sterkeste av guttene», skriver hun, og forteller om en voldtekt hun ble utsatt for som 14-åring.

Det er et knyttneveslag av en tekst som treffer uavhengig av kjønn og tid og alder, og som veier opp for årevis med liksomrevolusjonær samlebåndsfeminisme.

Ida Jackson leste også «Råtekst» igjen, ti år etter at boken kom.

Det ga henne fortsatt en følelse av gjenkjennelse, system i galskapen. Men først og fremst var det vemodig lesning, fordi hun finner alle problemene like aktuelle. Det hadde vært så mye kjekkere å avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant», skrev hun.

«Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskriminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyranni? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt», oppsummerte Ida Jackson i 2009.

Det samme gjelder vel i 2018.

Følelsen av repetisjon er påtrengende, men det er jo ikke skribentene sin skyld.

#Metoo startet i Washington DC i 1991, da Anita Hill vitnet mot Clarence Thomas og ikke ble trodd, skriver journalist Heidi Taksdal Skjeseth i «Det skjer nå».

Thomas overrumplet stadig den unge assistenten med lugubre invitasjoner og sexsnakk. Det var ikke til hinder for at han ble høyesterettsdommer i USA.

Akkurat nå utspiller det seg en slags reprise i det amerikanske senatet. Professor Christine Blasey Ford (51) har beskyldt Trumps nyutplukkede dommerkandidat Brett Kavanaugh for å antaste henne da de var tenåringer.

Blir kvinnens historie ignorert av hensyn til en viktig maktmann denne gangen også?

Feminismen går i bølger, sies det. Det hadde vært bedre hvis den gikk fremover. Feminisme er kanskje summen av våre historier, men mest av alt er det en tålmodighetsøvelse.