Sikkerhetspolitisk balansegang

Under den kalde krigen la supermaktene opp til at Norge ble episenteret i en storkrig. Det bør vi ta lærdom av, og styrke vårt eget forsvar.

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

US MARINES: Norge har definitivt bruk for et meget godt forhold til USA og vi skal være glade for det nære militære samarbeidet vi har, skriver gjesteskribent Ståle Ulriksen. Ørn Borgen, Scanpix

En viktig militær lærdom fra krigen i Norge i 1940 var at allierte styrker faktisk måtte øve her i landet for å kunne operere effektivt i norsk terreng og klima.

Under Den kalde krigen handlet det norske forsvarskonseptet om å holde ut til allierte forsterkninger ankom.

For selv om norske myndigheter erkjente at Norge ville trenge forsterkninger i en krig med Sovjetunionen, valgte de å ikke ha allierte baser på norsk jord.

En av årsakene var at man ikke ønsket å provosere Moskva. Sikkerhetspolitikken handlet da om å balansere «avskrekking» og «beroligelse». Basepolitikken var sentral i beroligelsen.

Norge sørget også for at allierte øvelser ikke ble gjennomført nær grensen, og uten svært offensive våpensystemer som bombefly.

Slik ble Sovjetunionen sikret mot et raskt angrep fra norsk jord. Dermed klarte man å holde spenningen relativt lav i nord gjennom storparten av den kalde krigen. Avskrekkingen lå i eget forsvar, medlemskapet i NATO og forsterkningene var troverdige.

I NATO arbeidet Norge for å sikre øremerkede forsterkninger, og å sørge for at disse styrkene faktisk øvde i Norge.

Det største gjennombruddet kom i 1981 da Norge og USA ble enige om forhåndslagring av utstyr for en US Marines brigade i Trøndelag. I dag er ordningen helt sentral i norsk forsvarsplanlegging, men også viktig for USA.

BASEPOLITIKK: I januar 2017 landet den første kontingenten med amerikanske marinesoldater, som skal være stasjonert på Værnes i Trøndelag. Hendelsen førte til en debatt om norsk basepolitikk, og behovet for å ikke provosere Russland. Alley, Ned / NTB scanpix

I nord hadde Sovjetunionen sine strategiske ubåter med interkontinentale missiler med kjernefysiske ladninger.

Disse var kritisk viktige for Sovjetunionens avskrekking av USA og måtte forsvares for enhver pris. I krig skulle derfor store styrker sendes vestover for å stenge farvannene mellom Grønland, Island og Storbritannia.

På sovjetisk strategisk nivå var dette en defensiv plan. Men sett fra Norge fortonte den seg veldig offensiv. Hele Norge havnet nå bak de sovjetiske forsvarslinjene.

Nordområdene ble lenge regnet som en «flanke» i Den kalde krigen. Spenningsnivået var mye lavere enn på sentralfronten i Tyskland. På 1980-tallet endret dette seg.

Da erkjente NATO at Sovjetunionen hadde et militært overtak på sentralfronten. Et av svarene var «Den maritime strategi» som anbefalte å sende mange hangarskipsgrupper inn i Norskehavet for å angripe Kolahalvøyen.

Det skulle tvinge Sovjetunionen til å styrke sitt forsvar i nord og slik lette litt av trykket på sentralfronten. Dermed økte spenningen voldsomt i nord.

Flanken ble en ny front og supermaktene drev frem en voldsom rustningsspiral. Både NATO og Sovjetunionen drev enorme øvelser til sjøs.

I NATOs Ocean Warrior i 1985 deltok rundt 160 krigsskip – mer enn dobbelt så mange som skal delta i Trident Juncture til høsten, den største øvelsen i våre nærområder på tre tiår.

Hadde krigen brutt ut i 1985, ville Norge ligget nær episenteret.

Det ble åpenbart at Norge og USA ikke nødvendigvis hadde helt overlappende interesser. USAs maritime strategi marginaliserte den norske linjen som handlet om balanse mellom beroligelse og avskrekking. Norge mistet innflytelse og litt av sin politiske handlefrihet i eget nærområde.

Men heldigvis, midt oppe i alt dette, sluttet Den kalde krigen. Norge slapp med skrekken.

Les også

Ståle Ulriksen: Vondt blod størkner seint

Moralen er at det er grenser for hvor mye oppmerksomhet man faktisk bør ønske seg fra allierte som kanskje ikke har helt sammenfallende interesser med oss.

Norge bør anerkjenne at Russland har legitime sikkerhetsbehov i nord. Vi skal alltid være naboer med russerne, og vi har tross alt en del felles interesser med dem.

Men Norge må også sikre seg når det russiske regimet spiller et høyt og aggressivt spill, og synes å ønske seg høy militær spenning. Derfor har Norge definitivt bruk for et meget godt forhold til USA og vi skal være glade for det nære militære samarbeidet vi har.

Norge bør også, som amerikanerne krever, gjøre mer for å styrke eget forsvar. For vår egen del.

Stortinget har vedtatt at «Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som hovedformål å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet.»

Det siste kan bli vanskelig om Norge er så svakt at avhengigheten av USA bare øker. For hva vil USA kreve i gjengjeld? I de siste ukene har Trump erklært handelskrig mot sine viktigste allierte.

Hans folk har beskyldt Canada for forræderi.

Så lovte Trump Nord-Koreas leder å stoppe de årlige militære øvelsene som sikrer at amerikanske og sørkoreanske styrker skal kunne operere effektivt sammen.

Trump skrøt av at dette ville USA spare penger på.

Han prioriterte altså en liten innsparing for USA foran sikkerheten til en av landets viktigste allierte. I Seoul oppfatter nok mange dette som et svik.

Andre amerikanske politikere, byråkrater og offiserer forsikrer nå oppriktig sine allierte om at alle avtaler står ved lag. «Se på hva vi faktisk gjør, ikke på hva Trump tweeter», er omkvedet.

Men nå omsettes tweetene i faktisk handling. Virkelig endring er underveis.

Så hva skal vi tro? Mannen er jo faktisk president i Amerikas forente stater.