Bergensk boligoverskudd

Gamle mennesker og barnefamilier må spares for nabokonflikter som følge av tunge rus- og psykiatriproblem. Nå er det blitt lettere å hanskes med utryggheten i kommunale boliger.

Publisert:
Asbjørn Kristoffersen

TRANGT: I en barakk var det trangt om plassen. Her en stemning av trangboddhet i Idrettsveien ved Brann Stadion i 1971. Foto: Bergens Tidende

De fleste eldre bergensere husker bolignøden, trangboddheten, kattevasken, utedoene. Så sent som i 1993 sto 1279 av byens innbyggere på venteliste for kommunal leilighet, som i mange tilfelle kunne innebære kummerlige boforhold. I år kan det bli overskudd av kommunalboliger, kanskje med noen husvære det ikke lenger er mulighet til å leie ut på vanlige vilkår. Den kommunale boligkøens lange historie er trolig over. 1917 kan bli et merkeår for byen.

Kommunen har fått bedre mulighet til å satse målrettet på utsatte grupper, med behov for spesiell oppfølging, og til bedre geografisk fordeling. Opphopningen av kommunalboliger i enkelte bydeler og bystrøk har skapt store skiller og har forsterket sosiale problem. Det bør også satses enda mer på å skille de mest utsatte gruppene fra andre beboere. Især har gamle mennesker lidd under utrygge naboforhold når det er gitt plass for leieboere med alvorlige rus- og psykiatriproblem i eldreinstitusjoner og bygninger med mange eldre beboere.

Les også

- Jeg blir så redd av å bo her

Køavviklingen er et resultat av en langvarig politisk innsats. Fra 2006 til 2017 er det bygget 400 nye kommunale boliger. Planen er å bygge ytterligere 250 de kommende fire årene, hvorav halvparten skal bygges av private byggherrer. Samtidig har det skjedd en omfattende nedbygging av eldreinstitusjoner. De tradisjonelle aldershjemmene er på vei over i historien, for å bli erstattet med omsorgsboliger. Målet er at eldre skal kunne bo i sine egne boliger lengst mulig, eller at det skal få anledning til å flytte til spesielt tilrettelagte leiligheter, gjennom leie eller kjøp.

Husbanken har dessuten utvidet låneordningene for sosialklienter og flyktninger uten egenkapital, og kommunen har lagt opp til en leie-kjøp-ordning i sine avtaler med private utbyggere for dem som greier å skaffe seg inntekter. Selveierideologien står sterkt her til lands.

Bergen kommune har også vært heldig med endringene i det private utleiemarkedet. Flyktningbølgen på etteråret i 2015 kom samtidig med oljekrisen. Der oljefolk og østeuropeere i bygningsbransjen flyttet ut, kunne flyktninger og sosialklienter flytte inn. Den statlige bostøtteordningen er utvidet til også å gjelde det private utleiemarkedet. Det innebærer at mange flyktninger har kunnet skaffe seg bolig til markedspris. I bofellesskap kan enslige unge betale 4000 kroner hver, for egen bolig er grensen 8000 kroner.

De som hadde kjøpt leiligheter for utleie har opplevd stagnasjon i utleieprisene, men det kunne gått verre om de ikke hadde fått markedsmessig økonomisk understøttelse av flyktningene. De ofte utskjelte boliginvestorene har dessuten gjort det lettere å skaffe flyktningboliger i Bergen ved å sørge for et større utleiemarked. Men i likhet med norske studenter foretrekker gjerne unge, enslige, oftest mannlige, flyktninger gjerne bolig i de sentrale bydelene. Hyblifiseringspresset og mangelen på stabile barnefamilier for å opprettholde den sosiale strukturen er ikke blitt mindre.

Det var trekkfullt og kaldt på de fire kvadratmeterne denne 78 år gamle mannen bodde i Helleveien tidlig på 1960-tallet. Foto: Birkhaug & Omdal

Faren er at trangboddheten kan øke. For unge flyktninger er det ikke uvanlig å dele soverom. Det er noe mange av dem var vante med i sine hjemland. Det er heller ikke mange tiårene siden mange bergensere også måtte ta til takke med delt soverom. Men om en slik deling skulle gripe om seg fordi det er penger å spare til andre formål, kan denne anledningen til å velge bolig selv skape problem. Dersom deres boliger skulle bli de som har dårligst standard og er mest overbefolkede, slik østeuropeerne ofte måtte godta, kan det skje en forslumming. I Sverige har opphopning av flyktninger i samme bolig, sammen med familie eller kjente, ikke bare skapt trangboddhet, det har også bidratt til ghettodannelser.

Tilvenning til norsk bokultur kan uansett være problematisk for en del flyktninger. Levemåter de tar med seg hjemmefra, kan det gå hardt ut over boligens standard. Kommunal kontroll i kommunale boliger er i slike tilfeller kanskje den eneste løsningen.

Les også

Fortsatt store forskjeller i levekår i Bergen

Men de kommunale bostøtteordningene for kommunale husvære kan også bety manglende tilskynding til å komme seg ut av støtteavhengigheten. Ettersom den kommunale støtten øker med behovet, vil den økonomiske betydningen av egne lønnsinntekter ikke alltid være like overbevisende. Det er et dilemma som påskynder behovet for å bruke det private utleiemarkedet.
Men kommunene lener seg også tungt på statens bostøtteordning. Kommunale boliger blir utleide til markedspris i nedre kant, og med forretningsmessig drift blir det gjerne overskudd som kan gå inn i bykassen.

Hva enn Bergen kommune har brukt av virkemidler og hvilken flaks byen enn måtte ha hatt, er det bemerkelsesverdig at det har lyktes å skape et såpass velfungerende boligmarked for de minst bemidlede og de som trenger mest bistand. Avvikling av den kommunale boligkøen vil bli en bemerkelsens dag.

Publisert: