Det er trist at AUF ikke fikk sagt det de ville etter 22. juli

Men det er lite treffende å beskylde mediene for knebling.

  • Eirin Eikefjord
    Eirin Eikefjord
    Politisk redaktør i BT
Publisert Publisert
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I år var markeringen av 22. juli preget av oppgjør. Mange av de overlevende AUF-erne har endelig orket å fortelle om sine opplevelser av terrorangrepet mot dem. Denne sommeren handlet det ikke om rosetog og demokrati, men om alt det undertrykte raseriet.

Oppgjøret har også ført med seg krass kritikk mot oss som dekket saken i mediene den gangen. En beskyldning som går igjen, er at AUF ble kneblet – og at det i stor grad er medienes skyld.

Ett år etter 22. juli var AUF og Ap tilbake på Utøya. Før tiårsmarkeringen kom mye av det undertrykte raseriet til uttrykk.

«Allerede i 2011 forsøkte AUF og overlevende etter 22. juli å ta opp den vanskelige debatten om radikalisering og ekstremisme. Breiviks tankegods. Det var mildt sagt ikke velkomment», skriver Elin L’Estrange i Aftenposten.

Snorre Valens bok «Utøyakortet» har samme beskjed. Han kaller det også knebling, og legger skylden på flere medier og kommentatorer, deriblant meg.

Les også

AUF har stått altfor alene de ti årene etter 22. juli-terroren

Mediene har blinde flekker, vi gjør feil, og derfor har vi veldig godt av å se kritisk på oss selv.

Samfunnsdebatten utviklet seg i en kjip retning i tiden etter terroren. Den sterke troen på at troll sprekker i solen, ga trollene stort spillerom. Det er lett å forstå at hat og mistenkeliggjøring gjorde at Utøya-generasjonen ikke orket å heve stemmen.

Knebling er likevel en sterk beskyldning. Å kneble innebærer en intensjon om å stilne noen. Det indikerer at det var tilsiktet at AUF ikke fikk sagt det de ville si. Det er vanskelig å gå med på.

Redaktør i avisen Nidaros og tidligere SV-politiker Snorre Valen har skrevet boken «Utøyakortet» – et «personlig og politisk anklageskrift mot den norske offentlighetens manglende evne til å ta tak i de ubehagelige følgene av 22. juli».

At noen føler seg kneblet, betyr ikke at noen hindret dem i å komme til orde. På samme måte som at noen ikke må ha sagt noe fryktelig eller ønsket å såre hver gang noen føler seg krenket.

Misbruken av disse begrepene gjør dem lite konstruktive for diskusjoner om skyld og ansvar.

I år er det ti år siden terrorangrepet. Det ble markert med roser ved minnesmerket på Utøya.

I «Utøyakortet» trekker Snorre Valen frem løsrevne setninger fra ulike meningsartikler, som kobles sammen til en overordnet fortelling at mediene hindret den politiske debatten AUF ønsket seg.

Jeg skrev én av dem, den dagen psykiaterne konkluderte med at Breivik var for syk til å kunne straffes.

Valen er særlig opptatt av denne setningen: «Vi som samfunn må anse oss frifunnet». Men han velger å ignorere det egentlige poenget, nemlig at «som samfunn kan vi ta ansvar for holdninger, kultur og debattklima, men vi kan ikke klandres for sykdom og galskap».

Les også

Derfor vil BT evaluere 22. juli-dekningen

Jeg erkjenner lett at noen av mine konklusjoner den gangen både var feil, og altfor bombastiske.

Likevel: Dette handler om ren saklig uenighet, på lik linje med mange av de andre eksemplene.

Et annet problem med Valens metode, er iveren etter å tillegge folk motiver og følelser, som iallfall jeg ikke kjenner meg igjen i.

I boken beskylder han meg for å reagere med «en blanding av lettelse og triumf» da drapsmannen ble erklært klinisk gal. «Det var nærmest jubel å spore», skriver han i Aftenposten.

Det er mildt sagt spekulativt.

Jubel, lettelse og triumf er veldig fjernt fra mine følelser knyttet til 22. juli. Breiviks diagnose var verken politisk eller personlig for meg.

Det virket bare logisk at en mann som jaktet ned og massakrerte 69 ungdommer var rammet av en helt fundamental virkelighetsbrist.

Det var simpelthen den forklaringen jeg trodde mest på – den gangen.

To sett psykiaterpar evaluerte Anders Behring Breivik, og kom til helt forskjellige konklusjoner. Rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim konkluderte med at drapsmannen var psykotisk.

At den brutale, politiske terroren var rettet mot partiet som styrte landet, var krevende å håndtere, både for politikere og medier.

«Jeg har alltid til hensikt å være rasjonell, ikke la meg påvirke av egne eller andres følelser», skriver tidligere BT-kollega Frank Rossavik om rollen som kommentator i Aftenposten.

Det er gjenkjennelig. For min del var det umulig å skrive saklig og analytisk om 22. juli – og samtidig tenke på grusomme drap på unge mennesker. Jeg måtte distansere meg fra det aller fæleste.

Den typen strategier føltes nødvendig for å gjøre jobben. Men det førte nok også med seg en kulde, som kanskje preget hvordan terroren ble diskutert i mediene.

Les også

Elin L’Estrange: «Om jeg skal være offer hele tiden, begrenser det min mulighet til å være politiker»

«Burde Ap og AUF behandles som aktører eller ofre», spør Rossavik i teksten sin. Han gjorde det som falt naturlig, og skrev om dem mest som aktører.

Jeg gjorde det samme, og tror de etter hvert nokså gjennomgående ble behandlet mer som politikere enn som traumatiserte overlevende.

Det har nok påvirket den offentlige samtalen om 22. juli.

En utbredt misforståelse om mediebransjen, er at alt vi gjør er bevisst og kalkulert. Sånn er det ikke. Mye blir til ved tilfeldigheter, under tvil, og under sterkt tidspress.

Det er alltid nyttig å finne ut om vår dekning har utilsiktede konsekvenser og blinde flekker.

Tonje Brenna, tidligere generalsekretær i AUF, skriver om at det ikke var rom for sinne i boken «22. juli – og alle dagene etterpå».

Mye av kritikken av mediene handler om ytringsfrihetsfundamentalisme, altså en innbitt tro på at alle synspunkt skal frem – også det ingen liker å høre.

Det synet innebærer lav – kanskje for lav – terskel for å la folk slippe til med meningene sine. Men det er iallfall svært fjernt fra å nekte noen å ytre seg.

Det vi nok var blinde for, er hvor krevende det faktisk var for dem som ble rammet å ta til motmæle og stå i debatten.

«Å snakke imot de store mediehusenes kommentatorer, Fritt Ord, Presseforbundet og resten av gjengen, føltes ikke som noe reelt alternativ i 2011. De var makten. De hadde bestemt seg. Og jeg var for sliten», skriver L’Estrange i Aftenposten.

«Direkte nedlatende språk mot AUF, like etter terroren, kvelte ethvert tilløp til nettopp politisk debatt om 22. juli. Det ble i alle fall tilnærmet umulig for AUF selv å delta», oppsummerer Snorre Valen i Medier24.

Det er trist, og noe vi må ta på alvor. Men det er feil å kalle det knebling.

Publisert
  1. 22. juli
  2. AUF
  3. Troll
  4. Terror
  5. Radikalisering

Les mer om dette temaet

  1. – Pinleg at det tok oss ti år å lytte

  2. «Eskil Pedersen hadde rett»

  3. «I denne følsomme saken er virkelig ikke de gamle eldst»

  4. – Terroristen ville ha et propagandashow. Han fikk en rettssak Norge kan være stolt av.

BT anbefaler

Ellas liv ble bare tre dager langt. Kristine og Morten Vange mener KK sviktet.

Kristine og Morten Vange mener Kvinneklinikken sviktet da datteren ble født.

LES SAKEN