Håpet om et Soria Moria i tåken

  • Trine Eilertsen

Jo mer konkret Soria Moria 2 blir, desto mindre blir regjeringens handlingsrom.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I SORIA MORIA -erklæringen, den rød-grønne regjeringens regjeringsplattform, står det blant annet: «Ingen lokalsykehus skal legges ned».

En tilforlatelig setning der den står, og den har vært lite diskutert. Så pass måtte Senterpartiet få gjennomslag for, kan vi tenke oss. Men den lille setningen har vært et viktig hinder mot en åpen diskusjon om sykehusstruktur i Norge, en diskusjon som skriker etter å bli tatt.

SÅ KAN DET argumenteres med at ethvert regjeringsparti må ha slike formuleringer i en regjeringserklæring. Alt kan ikke være oppe til forhandling, til enhver tid. Flertall eller ikke – evige forhandlinger er ikke akkurat nøkkelen til fremdrift.

Likevel, jo mer kategorisk en regjeringserklæring er, desto mindre blir handlingsrommet til regjeringen. Slik blir det mindre mulighet for å svare på de vanskeligste utfordringene, de som handler om mer enn rene pengeoverføringer.

I ET INTERVJU med den amerikanske satirikeren Jon Stewart denne uken, forklarte tidligere president Bill Clinton det store dilemmaet til presidenten: I det han er valgt går mye av tiden til å svare på utfordringer som dukker opp, og som ikke var tema i valgkampen. Presidenten må finne balansen mellom å løse store utfordringer, og å kvittere ut til alle som stemte på ham.

DEN RØD-GRØNNE regjeringen har levd med dette dilemmaet i fire år. Den har svart på mange forventninger, med barnehageløftet som det mest åpenbare. Og den har tatt tak i utfordringer som har dukket opp, som finanskrisen. Men det finnes store områder der de rød-grønne regjeringspartiene ikke kan krysse av på «løst», eller en gang i boksen «iverksatt, med klare mål». Det er områder som kan forsømmes noe i en fireårsperiode, fordi andre endringer står høyere på agendaen. Men de kan ikke forsømmes i åtte år. Da vil Norge i 2013 befinne seg på et sted som vil skape store problemer for neste generasjon politikere og velgere. For å ta noen av temaene:

  • Effektiviteten i offentlig sektor: Hver eneste private bedrift i Norge har brukt det siste året på å vende hver eneste krone, for å finne ut om de kan gjøre ting mer effektivt, og slik bruke mindre penger på å løse de samme oppgavene. Bedriftene har sannsynligvis funnet frem til nye arbeidsmetoder, andre prismodeller, og nye finansieringsmåter. Det må de jo.
    Dette er knapt tema i staten. Ingen statsråd fronter det, ingen snakker om det. Mens vi i fire år har løst utfordringene med mer penger, må vi i de neste fire finne ut hvordan vi kan få mer ut av pengene. Alle som bruker andres penger – både bedriftsledere og politikere – har plikt til det. En flertallsregjering som regjerer i fire år kan tillate seg å late som om problemstillingen ikke finnes. Men en flertallsregjering som regjerer i åtte år, må forholde seg til den, selv om hverdagslige vurderinger fra privat sektor virker fremmed for statsråder som aldri har tilbrakt en time der.
  • Kommunestruktur. Samhandlingsreform, og stadig høyere krav til kvalitet og tilgjengelighet på offentlige tjenester, kolliderer voldsomt med angsten for kommunesammenslåinger. Den frivillige linjen har på ingen måte fungert, motivasjonen for å slå sammen må endres drastisk. Se til Danmark, der har det skjedd svært mye.
    Videre er løftet fra forrige Soria Moria-erklæring, om å ikke legge ned lokalsykehus, uansvarlig. Finansiering og behovet for rasjonell oppgavefordeling krever en åpen holdning til løsninger. Ethvert regjeringsparti er pliktig til å se på nye løsningsalternativer, når det som er prøvd ikke virker.
  • Frafallet i skolen. Hver tredje gutt faller ut av skolesystemet før videregående opplæring er gjennomført. De mangler grunnleggende kompetanse, og de går for ofte fra skolestatistikken til trygdestatistikken. Ingen kyr kan være hellige når problemet skal løses. En regjering som sitter med flertall i åtte år kan ikke se seg selv i speilet uten å ha svart på denne utfordringen. En slik regjering kan heller ikke møte velgerne uten at norsk skole leverer drastisk bedre kvalitet og resultater. Fire år kan karakteriseres som arbeidsår. Nå må resultatene komme.
  • Trygdesystemet. Tallet på unge uføre øker, sykefraværet øker, de uføretrygdede blir flere, og verken regjeringen eller partene i arbeidslivet er i nærheten av å finne løsninger på utviklingen. Den økonomiske motivasjonen for å finne løsninger er for svak, med mindre den store taperen – skattebetalerne ved staten – finner ut at det ikke går lenger. Det er uansvarlig å være kategorisk i synet på løsninger, når vi ser at det vi har gjort så langt ikke virker. Vi må forvente at en regjering som sitter med flertall i åtte år klarer å svare på utfordringen.
  • Klima og miljø. Med et bredt stortingsforlik under armen, og en befolkning som etter hvert innser at det vil koste å flytte Norge i retning lavutslipp, har en flertallsregjering ingen unnskyldning for å ikke levere. Etter åtte år må den ha flyttet Norge et historisk skritt i riktig retning, alt annet er et nederlag.
    Listen kunne naturligvis vært enda lengre, og inkludert både integrering, forskning, rusomsorg og samferdsel. Valgkampens diskusjon om ja eller nei til skatteletter blir for bagateller å regne i denne sammenhengen. Prioriteringene må være mye mer grunnleggende enn som så. Soria Moria 2 krever handlingsrom, og ingen fasttømrede løsninger.
Publisert
BT anbefaler

– Jeg er veldig stolt

Få alle reaksjonene fra Bodø.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Hus i Alver totalskadet i brann

  2. – Mann funnet livløs ved sparkesykkel

  3. – Fiasko-fortau ved Bystasjonen

  4. Kan tape millioner etter nok et avslag

  5. Ella ble bare tre dager gammel. Nå granskes KK.

  6. Derfor ble overtids­helten vraket fra start