Hvorfor så sint?

«De jævla sosialistene» er sinte. Og høyresiden er sint fordi de jævla sosialistene er sinte. Velkommen til raseriets tidsalder.

SINNE: Folk er sinte over Siv Jensens «jævla sosialist»-uttalelse, og folk er sinte i sympati med Jensen. Er det bare at raseriet har blitt lettere å få øye på i vår tid, spør filosof og musiker David Vogt. Åserud, Lise / NTB scanpix

David Chelsom Vogt
Filosof og musiker

Vi har sinte bompengemotstandere. Vi har sinte Trump-tilhengere. De gule vestene er sinte. Brexit’erne er sinte.

Folk som sender hatbrev til Utøya-overlevende er sinte. Stort sett alle som skriver i kommentarfeltene er sinte. Og nå har vi også folk som er sinte over Siv Jensens «jævla sosialist»-uttalelse, og folk som er sinte i sympati med Jensen.

Om noen kunne se oss utenfra, hva ville de tenkt om raseriet i Norge og i Verden i dag?

Les også

Siv Jensen beklager utsagn om «disse jævla sosialistene»

Vi har aldri hatt høyere levestandard. Norge er gang på gang kåret til det lykkeligste landet på jord. I resten av verden blir det stadig mindre nød og fattigdom.

Hvor blir det av optimismen og gleden? Hvorfor virker folk sintere nå enn i 1980 eller 1950, da levestandarden var mye lavere og folk hadde mindre frihet?

Kanskje er det bare at raseriet er blitt lettere å få øye på i vår tid?

Folk var like sinte før, men det var kun ved middagsbordet at andre ble belemret med utbruddene. Nå, med sosiale medier, kan folk kringkaste sin vrede til verden.

Her er kanskje en del av bildet, men neppe hele. For dagens sinne resulterer i handling: i økt polarisering, i økt oppslutning om populistiske partier, i mer hatkriminalitet og i økt frykt for å tape sin identitet.

Hvorfor resulterer dagens sinne i valget av Trump, en så utvilsomt inkompetent president, ute av stand til å fremme interessene til andre enn de rikeste av hans velgere?

Berkeley-professoren Arlie Hochschild lurte på det samme.

Hun bestemte seg for å dra fra sin liberale omgangskrets i California til dypt konservative Louisiana, for å snakke med Trumps kjernevelgere. I boken «Strangers in their Own Land» skildrer hun en følelse av sorg og sinne som hennes samtalepartnere føler over at deres land ikke lenger verdsetter dem:

– Tenk deg at du står i en kø i en oppoverbakke, skriver Hochschild, og like over bakketoppen er Den amerikanske drømmen. Du står der og venter. Køen beveger seg knapt, men du er tålmodig. Til tider føles det som om køen beveger seg bakover. Drømmen blir fjernere. Men du biter tennene sammen og står på. Du har jobbet hardt for din plass i køen.

– Så, plutselig, ser du at noen sniker i køen foran deg! Noen av dem er svarte, kvotert inn gjennom statlige ordninger. Noen er kvinner, noen er innvandrere, noen er offentlig sektor-arbeidere med gullkantede pensjoner. De følger ikke køen! Du og andre som har jobbet og slitt skyves lenger bak fordi politisk korrekte liberalere slipper andre inn foran.

Er det rart du er sint?

Denne fortellingen passer særlig til amerikanske forhold. Men kanskje er den gjenkjennelig også for mange nordmenn. Kanskje er den en universell fortelling i den moderne tidsalder, slik Pankaj Mishra hevder i sin bok «The Age of Anger».

Den moderne tid har gitt oss en enorm materiell utvikling og tro på stadig nye fremskritt. Men moderniteten lover mer enn den kan holde, hevder Mishra.

For hva om materiell velstand ikke er nok? Hva om drømmen på den andre siden av bakketoppen ikke bare handler om mer penger, men også om mer respekt?

Når Trump-velgeren opplever at køen beveger seg bakover, er det ikke nødvendigvis fordi han er blitt materielt sett fattigere. Han har bare blitt relativt sett fattigere.

Andre har kommet seg inn foran. Hans relative status er dermed svekket. Hvite, arbeidende menn har ikke lenger en naturlig fremtredende plass i køen. Kvinner og minoriteter har sneket seg inn.

Den økende polariseringen av samfunnsdebatten har skjedd i en periode der den økonomiske ulikheten har økt kraftig. Legger man grafen for inntektsulikhet oppå grafen for hvor polarisert stemmegivningen i den amerikanske kongressen er blitt, er det nesten som å så se én strek som stiger mot himmelen.

Når det blir store forskjeller mellom folk, blir man også mer bevisst på egen status. Man føler seg fattigere når man omgås rikere folk, og man føler seg rikere blant folk som er fattigere, slik blant annet psykolog Keith Payne har påvist.

Psykologiske eksperimenter har vist at opplevelsen av ulik status gjør en mer tilbøyelig til å innta fastspikrede standpunkter. Man blir mer tilbøyelig til å bekrefte egne forestillinger, såkalt confirmation bias.

Føler man seg rik, er det lett å etter-rasjonalisere hendelser, slik at det fremstår for en selv som at man er berettiget til rikdommen. Omvendt for dem som føler seg fattigere enn andre: Skjebnen er urettferdig. Og man blir mer tilbøyelig til å tenke at de som ikke deler ens syn er ignorante eller onde. Da er det lett å ta frem utestemmen.

Når penger og status konsentreres – når den økonomiske og kulturelle eliten stikker av med uforholdsmessig mye av begge deler – så bygger det seg sakte, men sikkert opp en frustrasjon hos andre. Det er modernitetens forbannelse, hevder Mishra. Men det er ingen naturlov. Det er politikk.

Hvis vi skal få en mindre polarisert politisk debatt, må folk oppleve at de ikke står i kø. De må oppleve at det er nok til enhver, både av status og velferd.

De må oppleve at drømmen på den andre siden av bakketoppen er oppnåelig for alle.