Kloakkens røst
Folk flest har fått en talerstol. Det er ikke bare vakkert.
Denne artikkelen er over ni år gammelKommentarDet var unektelig noe ubehagelig over Lisbeth Iversens avskjed med politikken. «Hvis dere hadde sett mailboksen min, så lurte jeg på hva slags by jeg bor i,» sa hun. Uttalelsen burde fått enkelte til å gå riktig dypt i seg selv.
Det gjorde de tydeligvis ikke. Bare timer etter pressekonferansen haglet sjikanen igjen i kommentarfeltene på BTs nettsider.
Nå handlet nok Lisbeth Iversens avgang om mer enn netthets og slengbemerkninger i 17. mai-toget. De mange soloutspillene styrket ikke akkurat posisjonen hennes i rådhuset.
Uansett har Iversen rett i at noe har endret seg fundamentalt i løpet av hennes tid som byråd. Tidligere fikk politikerne en solid, men forholdsvis saklig skyllebøtte om de tabbet seg ut. Ikke hyggelig. Men til å leve med.
Jeg var angivelig en redaktør som «presset ansatte seksuelt» til å skrive de sakene jeg ønsket. I tillegg hadde jeg ifølge Hanssen pådratt meg en lei kjønnssykdom, riktig nok beskrevet i et noe mer fargerikt språk
I dag kan selv et forslag om la rumenske tiggere få dusje, åpne kranen til nettets septiktanker.
Ikke vet jeg hva som skjuler seg i Lisbeth Iversens mailboks, men er det noe i nærheten av grumset som flyter fritt i sosiale medier, har hun min sympati.
Her er noen eksempler fra debatter om romfolk og innvandring, ordrett gjengitt:
«
Likvider Stoltenberg og kast mainnskiten ut av landet. Jævla banditta det dær».
- «
Riv ut eggstokka på muslimske kvinner etter deres første fødsel.
»
- «
Alle innvandrere som kommer til grensen burde tvangssteriliseres på grensen.
»
Det er både fascinerende og skremmende at innleggene er skrevet under fullt navn. På nettet finner sinte menn sine likesinnede og dyrker hatet mot politikere og etablerte samfunnsdebattantene – spesielt kvinnene.
I dokumentaren «Menn som netthater kvinner» leste en håndfull svenske mediekvinner høyt fra e-poster de hadde fått. Det var trusler om drap, voldtekt og mishandling.
Er tilstandene så mye bedre i Norge? Neppe. Tidligere i år foreslo en nettdebattant at Fremskrittspartiets ungdomsparti burde arrangere en gruppevoldtekt av en navngitt politiker. Helst inne i stortingssalen.
Mens de fleste massemediene luker bort verstingene fra sine diskusjonsforum, er det fritt frem i bloggsfæren og sosiale medier. Her er man sin egen redaktør. Dette vet noen å utnytte.
Tidligere i år fikk jeg en e-post fra Rolf Erik Hanssen, en vaksinemotstander som er beryktet for å hundse sine meningsmotstandere.
En kvinnelig BT-journalist hadde skrevet en artikkel om ham. Den likte han dårlig. Hanssen krevde artikkelen fjernet, ellers ville han «dra både deg og den klamydiainfiserte sursklia inn i bloggverden dere ikke kan forestille dere hvordan ser ut».
Artikkelen ble ikke slettet, og Hanssen gjorde alvor av trusselen. To dager senere ble både journalisten og jeg omtalt i bloggen hans.
Jeg var angivelig en redaktør som «presset ansatte seksuelt» til å skrive de sakene jeg ønsket. I tillegg hadde jeg ifølge Hanssen pådratt meg en lei kjønnssykdom, riktig nok beskrevet i et noe mer fargerikt språk.
Dette tåler både journalisten og jeg. Trivelig er det ikke, men vi er vant til personangrep, også de grovt usaklige. Problemet er at Hanssen hamrer løs på langt flere enn oss.
Skulle du være så uheldig å motsi ham i en debatt, risikerer du å bli hengt ut som nekrofil eller det som verre er. Og når sjikanen først er ute, er det nesten umulig å bli kvitt den.
Denne uken falt det en interessant kjennelse i Sør-Trøndelag tingrett. En forsker fra Bergen hadde fått nok av at Rolf Erik Hanssen omtalte ham som pedofil.
Forskeren har små barn , og var ukomfortabel med at vennene deres kunne lese at pappa var dømt for overgrep mot mindreårige – særlig siden det var blank løgn.
I mars gikk forskeren til retten for å få fjernet bloggen. Han vant frem, men Hanssen nektet å rette seg etter den midlertidige forføyningen. Dermed ble det et nytt rettsmøte. Også denne gangen tapte Hanssen.
«Saksøkte har vist at han har få, om noen, sperrer i forhold til hvordan han karakteriserer meningsmotstandere på internett,» skrev dommeren.
Hanssen ble pålagt å slette både bloggen og alle andre tilsvarende innlegg. Han fikk også forbud mot å omtale forskeren som pedofil i fremtiden.
Hvis Hanssen ikke retter seg etter kjennelsen, må han betale dagmulkter på 1000 kroner. Hanssen har varslet at han vil anke kjennelsen. På nettstedet fritanke.no uttaler han seg slik:
— Vil du etter dette bli mer forsiktig i dine formuleringer?
— Nei.
- Kommer du til å fjerne bloggposten?
— Nei, ikke tale om.
Ytringsfriheten har kanskje aldri hatt bedre kår i Norge. Nettet og de sosiale mediene har gitt oss alle en talerstol.
Du kan sende en twittermelding til statsministeren – og faktisk få svar. De tradisjonelle mediene blir korrigert, debattert og utfordret hver eneste dag. Alt i alt gir dette oss et offentlig ordskifte vi bare kunne drømme om for få år siden.
Skyggesiden er at grumset som før aldri nådde ut av de private hjem, nå både preger og ødelegger debattene. Det man kanskje tenkte tidligere, skriver man nå på Facebook.
De som påtar seg verv i politikken eller stiller opp i mediene, risikerer å bli krenket, truet og hetset av Rolf Erik Hanssener og hans like. Ikke alle har ressurser til å forfølge saken i rettsvesenet, slik bergensforskeren gjorde.
Det er i ferd med å bli et demokratisk problem. I BT har vi opplevd at kvinner vegrer seg for la seg intervjue, fordi de ikke orker belastningen med å lese om seg selv i kommentarfeltene.
Og nå har altså en lokalpolitiker sagt at nok er nok. Hun orker ikke lenger ta belastningen med å være en offentlig person.
På mange måter hadde jeg vært mer komfortabel om begrunnelsen for Lisbeth Iversens avgang var en skikkelig politisk skandale.
