Myten om det tredje standpunkt

KOMMENTAR: SV bør avklare sin fortid, og sannsynligvis også ta et oppgjør med den.

PRORUSSISK: Russlands innblanding til støtte for prorussiske opprørere øst i Ukraina fordømmes internasjonalt. Her fra en prorussisk demonstrasjon i Donetsk nylig. Foto: Gorm K. Gaare

Publisert:

SVs landsstyre vedtok nylig en uttalelse om krigen i Ukraina. Ledelsen hadde foreslått at partiet skulle fordømme Russlands invasjon av landet, og støtte internasjonale sanksjoner mot Vladimir Putin og hans regime i Moskva. Landsstyret valgte i stedet å vedta en uttalelse om at Nato er en del av problemet i Ukraina, og unnlot å kritisere Russland.

Vedtaket har skapt reaksjoner. Blant andre har nestleder Bård Vegar Solhjell nå krevd en bredere debatt i SV om et vedtak han er fundamentalt uenig i. I en kronikk i Dagsavisen drøfter Solhjell Ukraina-vedtaket opp mot SVs historiske tradisjon for «det tredje standpunkt».

Hva er så «det tredje standpunkt»? Under den kalde krigen var mye av verden delt i to blokker: En vestlig blokk, ledet av USA, samt en østlig, kommunistisk blokk, ledet av Sovjetunionen (der Russland var kjernen). Norge var en del av førstnevnte. De fleste partier og medier tok klart parti for USA, Nato og resten av den vestlige blokken. Norges Kommunistiske Parti (NKP) holdt med Sovjetunionen.

SV har flere skjeletter enn andre, og fremfor alt større problemer med dem

Sosialistisk Folkeparti (SF), senere Sosialistisk Venstreparti (SV), hadde som erklært prinsipp ikke å støtte noen av blokkene. Partiet skulle ta stilling til internasjonale stridsspørsmål «ut frå same krav til folkerett, demokrati, menneskerettar og nedrustning, uansett kva land som sto for ei handling, ikkje ut frå kva lag du var på», som Solhjell skriver.

Bård Vegar Solhjell har rett i at SV-landsstyrets vedtak om Ukraina bryter med det tredje standpunkt. Hvis USA hadde invadert et annet land, ville SV-ere aldri ha brukt en kalori på å prøve å forsvare eller bortforklare handlingen. Fordømmelsen ville ha vært kontant og skarp.

Solhjells problem er at selv om landsstyrets vedtak er et brudd med SVs prinsipp, er det ikke noe klart brudd med partiets praksis.

Noe av det som overrasket meg da jeg arbeidet med boken om SVs historie, og som ble utgitt ved 50-årsjubileeet for stiftelsen av SF i 2011, var nettopp hvor svakt «det tredje standpunkt» egentlig sto.

Noen fulgte det konsekvent, eller nesten konsekvent, og blant dem var Finn Gustavsen, en av de store i partiets historie. For andre var «det tredje standpunkt» et fikenblad for mer eller mindre klar støtte til Sovjetunionen og den kommunistiske blokken. SFs formann de første åtte årene, Knut Løfsnes, er her det klareste eksempelet. Løfsnes kunne like gjerne ha vært NKP-er.

For mange, antakelig de fleste, var «det tredje standpunkt» veiledende, et ideal man etterlevde med varierende entusiasme og konsekvens.

Mangelen på konsekvens kunne ha forståelige årsaker. I norsk offentlighet for øvrig var støtten til USA mye sterkere og mer unison under den kalde krigen enn den er i dag, og mange i SF/SV forsto sin oppgave som å bidra til nyansering ved å legge et annet perspektiv til grunn. Dessuten var frykten for atomkrig en viktig driver: Folk i SF/SV ville dempe demoniseringen av fienden i øst for å dempe faren for krig.

Nyansene til tross, partiets historie på feltet er ikke pen. «Det tredje standpunkt» er langt på vei en myte. Mange toppfolk i SF og SV dro for eksempel på delegasjonsturer, til dels også ferieturer, til kommunistiske diktaturer, og kunne etter hjemkomsten fortelle norsk offentlighet hvor fint det var der borte. Turene ble også, som jeg skriver om i boken, betalt av det aktuelle diktaturet.

Historien hjemsøker SV med jevne mellomrom, gjerne i form av et angrep fra Høyre under en valgkamp. For noen år siden foreslo jeg for en i ledelsen at SV burde foreta en grundig gjennomgang av og oppgjør med sin egen historie på dette punktet. For eksempel kunne en gruppe av interne og eksterne historikere berede grunnlaget for en debatt og et landsmøtevedtak.

Svaret var nei, for det første fordi det ikke trengtes, mente vedkommende, dernest fordi også andre partier har slike skjeletter i skapet. Slik sett ville det være urettferdig om SV skulle påta seg en slik belastning.

Til det siste er å si at ja, også andre partier har sitt å svare for. Mye tyder på at Frps forløper, Anders Langes Parti, eller noen av dets sentrale folk, hadde forbindelser til raseskilleregimet i Sør-Afrika. Frp har, så vidt jeg vet, ikke gitt noen mulighet til å sjekke om partiets arkiv inneholder opplysninger om dette. SV ga meg full tilgang til sitt arkiv.

Et annet eksempel: Svermeriet for Romanias diktator Nicolae Ceausescu var så sterk i en periode at han ved sitt besøk i Norge i 1980 ble tildelt storkorset av St. Olavs orden. Utmerkelsen ble først trukket tilbake i 1989, samme år som Ceausescu ble avsatt og henrettet.

Men SV har flere skjeletter enn andre, og fremfor alt større problemer med dem.

Til innvendingen om at et slikt oppgjør ikke trengs: Landsstyrets vedtak om Ukraina viser det motsatte. Den historiske «pragmatismen» ligger fortsatt i ryggmargen. I iveren etter å vise forståelse for USAs fiender, overser SV-erne et soleklart overgrep mot Ukraina, og dessuten de stadig mer autoritære – for ikke å si fascistiske – trekkene ved dagens Russland.

På den annen side kan en slik gjennomgang jo ende med at SV-medlemmene bekrefter at de vil forholde seg til partiets historiske praksis, snarere enn til prinsippet om «det tredje standpunkt», men også dette kan være en nyttig avklaring.