Den manipulerende statsmakt

KOMMENTAR: Tidligere statsråder og toppdiplomater blir ikke PR-rådgivere bare for å gi råd. De er vante til å ordne og bestemme.

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator i Bergens Tidende
FIRST HOUSE-PARTNER: Morten Wetland.
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over syv år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Ved ettertanke: Jeg har vært i en situasjon som jeg tror likner den Morten Wetland og kanskje også andre i First House står i. For snart 20 år siden var jeg en av tre som startet det som i dag heter Gambit Hill & Knowlton, og er et av Nordens største PR-byråer. Pilene pekte rett opp, men etter kun et år ble jeg satt under press av de to andre: Jeg skaffet ikke nok kunder, jeg fakturerte for lite.

Enten måtte jeg selge meg, eller selge meg ut. Valget falt på det siste. Jeg solgte min tredjedel av selskapet for hva jeg mener å huske var 33000 kroner. Som økonomisk disposisjon var dette ikke full klaff – selskapet hadde byråinntekter på 112 millioner bare i 2013 – men jeg har aldri angret. Bransjen var ikke noe for meg. Dessverre hadde dette intet med ryggrad eller prinsipper å gjøre, bare kald erkjennelse.

First House -partner Morten Wetland sitter – ifølge gode rykter – også med kompetanse som er vanskelig å omsette i kunder, men han har valgt å selge seg i stedet: Han skrev et oppsiktsvekkende innlegg i Dagens Næringsliv der han sladret fra sin fortid som FN-ambassadør. Hensikten var å fremstille Thorbjørn Jagland som dum og seg selv som en tøffing med erfaring fra høyeste nivå. Deretter fortalte han om innlegget på et lukket møte i Rederiforbundets lokaler, der toppfolk fra nærings— og organisasjonslivet var til stede. Temaet var Norges behov for å bedre forholdet til Kina, som kjent.

Hvis det bare gjaldt dette, en presset partner i First House som gjorde noe ubetenksomt for å skaffe kunder, ville det ikke være så farlig. Men det ligger mer her.

Journalister har alltid sett på PR-byråer med mistro. Leiesoldater, mener noen. En trussel mot demokratiet, sier andre. Jeg har – sikkert delvis på grunn av min fortid – hatt et avslappet syn på byråene. Leiesoldater, ja, men ikke mer enn advokater er det. Der de sistnevnte hjelper kundene med jussen, hjelper PR-rådgivere kundene med medier og myndigheter. Det er primært store aktører – Staten, Statoil, DNB – som bruker rådgivere, og da i tillegg til kompetansen de har innomhus. Slik sett speiler byråene «kun» maktforholdene i samfunnet. Ikke uproblematisk, men heller ikke noe stort problem, har jeg tenkt.

PR-rådgivere kan bli for mektige, for arrogante og for oppfinnsomme også for sine kunder

Gradvis har jeg endret syn. Jeg tror nå at PR-byråene er en trussel mot demokratiet. Det er ikke noe jeg har kommet til de siste dagene, men Wetland-affæren er en god illustrasjon. Den siste avsløringen om hvordan First House har gått til internasjonale oljeselskaper for å hjelpe dem til å unngå svartelisting i Oljefondet, er det også.

Noe handler om kjøttvekt: PR-byråene eser ut, ikke bare i antall selskaper og hoder, men også i nivået de operer på. På 1990-tallet besto bransjen stort sett av rådgivere med erfaring på mellomnivå, typisk som informasjonssjef i en organisasjon eller som vanlig journalist. Disse solgte sine råd til kunder på mellomnivå, typisk en informasjonssjef. I dag har de store selskapene tidligere toppolitikere, toppdiplomater og toppjournalister som partnere og rådgivere – og de forholder seg i økende grad også til høyeste ledernivå hos kundene. Rådgiverne er, kort sagt, kommet nærmere beslutningstakerne.

Samtidig opplever mediene kraftige kutt i sine ressurser. Mange tror at det ikke gjør så mye, for i et land med stor tillit til statsstyrelsen, blir tilliten til dens kritikere desto lavere. Men det er kjempeproblem. Utviklingen ville ha vært illevarslende også helt uten PR-byråer i bildet, men de stadig sterkere byråene gjør krisen akutt.

I den grad byråene har makt, er det makt uten innsyn. Stortinget er gjennomsiktig. Regjeringens muligheter til å operere i det stille begrenses av blant annet offentlighetsloven. Den gjelder ikke organisasjoner som LO og NHO, men her er det snakk om aktører med tydelig agenda og medlemmer som kan passe på. PR-byråene er lukkede, private foretak. De synes bare når de dummer seg ut – eller når de vil synes. Åpne kundelister nekter de å holde seg med.

Rådgivernes verdensbilde blir til en forretningsidé

Så, endelig, har PR-byråene selvstendig makt og egne agendaer? Det gir nesten seg selv: Man trekker ikke til seg tidligere statsråder og toppdiplomater bare for at de skal utarbeide informasjonsstrategier, bidra i «brainstorming» eller fortelle direktøren hvilken politiker det er lurt å ringe til. Dette er operative mennesker, og de er vante til å ha makt. Behovet for å fakturere et tilstrekkelig antall timer begrenser friheten, men hvis rådgiveren knekker nøtten og blir sett på som tilstrekkelig verdifull, får han også frihet til å operere på kundens vegne.

Mye er blitt skrevet om et møte i Rederiforbundets prangende lokaler i Oslo, der representanter for bl.a. NHO, LO, Norsk Sjømatråd og Virke var til stede. First House organiserte treffet, på oppdrag fra rederne. Temaet var Norges vanskelige forhold til Kina. Selv om Nobelkomiteen ikke var på dagsordenen – disse menneskene samles tross alt ikke for å påvirke sammensetningen av Nobelkomiteen – kom praten etter hvert inn på temaet, den uheldige prisen til Liu Xiaobo i 2010 som Kina er så sur for, og da ble det også snakk om Wetlands debattinnlegg.

Rådgivere skriver ikke debattinnlegg i eget navn på vegne av kunder, det er for banalt og vil lett tiltrekke uønsket oppmerksomhet. Og – i dette tilfellet – slett ikke betalt av «kinesiske interesser», slik Harald Stanghelle påsto i sin beryktede kommentar i Aftenposten. Kinesere ville ikke gidde engang, Norge er ikke så viktig. Nei, Morten Wetland skrev på eget initiativ, som han også sier, samt etter alt å dømme for vise seg nyttig for eksisterende og fremtidige kunder, for eksempel norske selskaper med virksomhet i Kina. Spørsmålet er om akkurat dette, at han agerte uten konkret oppdrag, er så utypisk. Hvis det ikke er utypisk, har vi å gjøre med selskap og rådgivere som opererer med egen agenda, kanskje også politiske mål.

Tilbake til nettverket i Rederiforbundets lokaler: Disse er ikke nye fenomener. Direktører og organisasjonstopper har alltid hatt uformelle møter. Før ble de gjerne organisert av advokater eller konsulentfirma som McKinsey. Gradvis har de store PR-selskapene overtatt, ofte også som initiativtakere. Å koble makthavere i slike møter for å snakke om bestemte tema er maktutøvelse i seg selv. Rådgiverne er også ofte de mest aktive med ideer og forslag til tiltak, hvis man kommer så langt.

Min teori er at Morten Wetland gikk og grublet i en egen boble. Som de fleste som er eller har vært i Utenriksdepartementet, mener han at fredsprisen til Liu Xiaobo var en tabbe og at Thorbjørn Jagland er en dust. Som nær støttespiller for Jens Stoltenberg, mener han også at Jagland er en dust. Og så fikk han ikke fast nok grunn under føttene som rådgiver i First House. Det hele fløt sammen, og plutselig hadde Wetland skrevet en dum artikkel og sagt noe dumt på et møte. Også dette kan jeg lett kjenne meg igjen i.

Men jeg troraltså ikke at kjernen i saken er så utypisk. Dagens rådgivere på høyt nivå utøver makt, følger til dels egne agendaer. Noen ganger kan også et helt PR-byrå få politiske agendaer. First House har minst fire alliansepartnere av Jens Stoltenberg i sine rekker, og minst tre med sterke interesser for en bestemt Kina-politikk: Norges tidligere generalkonsul i Shanghai Bjørn Blokhus, styremedlem i Norsk-kinesisk handelskammer Bjørn Richard Johansen (en virkelig beryktet nettverksbygger og «player»), og Wetland. Da flyter kommersielle og politiske interesser naturlig sammen.

Forsøket fra First House på å selge sine tjenester til OGB, den globale bransjeorganisasjonen for oljeindustrien, kan også illustrere: Selskapet tilbød å sette sine toppfolk med bakgrunn fra bl.a. Statsministerens kontor og Utenriksdepartementet, inkludert Morten Wetland, inn mot nye norske klimaregler som kunne ha utestengt olje- og gasskonserner fra Oljefondets investeringer. OGB takket nei, ifølge Aftenposten fordi organisasjonen ikke så det som passende å blande seg inn i et slikt nasjonalt anliggende.

Her kan man si at olje- og gassindustrien altså ikke er fullt så kynisk som First House, men selvsagt søker rådgivingsselskaper nye kunder. Det gjør man i alle bransjer. Problemet er at nettopp fordi First House er fullt av en viss type kynikere fra statsstyrelsens høyeste nivåer, kan de i det hele tatt komme på å by seg frem for å gjøre akkurat dette, å undergrave norsk klimapolitikk og tanken om at etikk skal få en viktigere plass i Oljefondets investeringsstrategi. Rådgivernes verdensbilde blir til en forretningsidé.

Hva kan man gjøre for å begrense denne typen makt? Vi i mediene er nokså maktesløse. Politikerne kan manne seg opp og kreve åpne kundelister, men det vil bare hjelpe litt. De som har makt er selskapenes kunder.

I First House lener de seg – skal vi tro gode rykter – blasert tilbake hver gang det kommer en runde bråk i mediene; det styrker jo bare deres image som de tøffeste av de tøffe. Nye kunder følger. Kanskje stemmer det denne gangen også, for en bestemt kundegruppe: De som mener de har en krig å vinne, og som ser på myndigheter og medier som fiender. For selskaper som trenger et allment godt omdømme, og som vil ha færrest mulig fiender, vil jeg tro det er annerledes. Har selskaper som for eksempel Telenor og DNB noe å hente ved å bli forbundet med et slikt selskap? Det finnes mange andre PR-selskaper. Selskapene har dessuten mye egen kompetanse, som de kanskje kunne stole mer på.

Hva med Rederiforbundet, en gammel utøver av tung, men diskret makt, i sin tid med landets mest effektive lobbyister? I de senere årene har Rederiforbundet havnet mer på sidelinjen og fått mindre gjennomslag. Nettverksmøtene er et svar på det, rederne føler behov for allianser med tyngre aktører. Men de har neppe noe å tjene på å bli fremstilt som en arena for undergraving av Nobelkomiteen. Er First House riktig for dem?

PR-rådgivere kan bli for mektige, for arrogante og for oppfinnsomme også for sine kunder. Der ligger det en fare som selv ikke First House kan overse. Og der ligger en mulig begrensning av problemet. Derimot er det er vanskelig å se hva politikerne kan gjøre, utenom å kreve åpne kundelister. Det er enda vanskeligere å se hva vi i mediene kan gjøre utenom å fortsette å prøve å komme med tilstrekkelig presis maktkritikk mot et miljø som er omtrent like åpent som Frimurerlosjen.

Publisert
BT anbefaler

Ny koronahverdag mandag: Dette er de viktigste endringene

Fra 27. september endrer koronahverdagen seg ganske mye. Dette kan det bety for deg.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. 13.000 har rett på en tredje dose. – Det er utfordrende å få kontakt.

  2. Rundt 15 prosent av kvinner har samme sykdom som Regine. De fleste vet det ikke.

  3. – Hadde alt av gode venner og var skoleflink

  4. Minst 13 skutt på amerikansk supermarked

  5. Hareide innrømmer sine unnlatelsessynder. Nå forlater han rikspolitikken.

  6. Mann tiltalt for sovevoldtekt