Svært privat selvforsvar

Trude Drevlands bok er gjennomført trist. Både historien om hennes tragedie og det totale fraværet av selvkritikk.

Publisert Publisert

FORFATTER: Trude Drevland presenterte torsdag boken sin på en pressekonferanse i Oslo. Foto: Bjørn Erik Larsen

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Tidligere ordfører Trude Drevlands bok er sørgelig på flere plan. Hennes fall fra å være en populær ordfører til det uføret hun har havnet i, er dramatisk. Ingen kan lese hennes beretning uten å føle sympati med mennesket Trude Drevland. Ingen tviler på hvor vondt hun har hatt det.

Men det er også trist å se at hun i liten grad forstår hvordan hennes egne handlinger fremstår for andre.

To uker før lokalvalget i 2015 gjenopptok politiet etterforskningen av den såkalte cruisesaken. Det gjorde innspurten av Høyres valgkamp i Bergen til det komplette mareritt.

Les også

Trude Drevland: Min verste livskrise

Selvsagt skader det et parti når deres ordførerkandidat mistenkes for korrupsjon.

Valgresultatet ville uansett blitt begredelig for Høyre i Bergen, men mot slutten var det kun én sak velgerne ville snakke med valgkampmedarbeiderne om: Korrupsjonsanklagene mot ordføreren.

Når Trude Drevland i sin bok «Litt privat» avviser at hennes handlinger kan ha påvirket valgresultatet, er det ett av mange eksempler på at hun ikke evner å se saken fra andre sider enn sin egen.

Hun oppfattet det som et dolkestøt da partiet ikke ga henne et fulltidsverv i bypolitikken. Men hvordan ville sett ut om Høyre beæret en person som var siktet for grov korrupsjon et slikt tillitsverv? Det ville bli oppfattet som en bagatellisering av mistankene om korrupsjon.

«Jeg ble rett og slett fjernet fra jobben», skriver hun om at hun tok permisjon da etterforskningen ble gjenåpnet før valget. En annen versjon er at partiet viste henne raushet da de lot være å presse henne til å trekke seg som ordførerkandidat.

Les også

Drevland mener hun ble forhåndsdømt av Høyre-kolleger i Bergen

Drevlands tolkning er at hun ble sviktet og forhåndsdømt av sine egne, mens partiet i virkeligheten viste respekt for hvor alvorlige anklagene om korrupsjon var. I det hele tatt virker Drevland dårlig informert om hvilke skadevirkninger politisk korrupsjon har i et samfunn. Så lenge saken er uavklart, kan ikke partiet late som om hun ikke er siktet.

Refleksjonene rundt det å bli ordfører er betegnende for boken: «Min store skrekk var å bli en ordfører ingen kjente og som ingen i ettertid husket. Det ville være en skjebne nær døden», skriver hun. Hun nevner ikke med et eneste ord hva som ville være til beste for partiet.

Uavhengig av utfallet av cruisesaken hadde Drevland få muligheter til å komme tilbake til politikken slik forholdet til lokalpartiet utviklet seg. Med boken som ble lansert i går, brenner hun den siste, skrøpelige hengebroen som var igjen.

Drevland er like full av angrep som hun er fri for selvkritikk. Interessant nok hevder hun tidlig i boken at hun har tatt evnen til selvkritikk som en selvfølge hele livet, men slik hun forteller om de siste par årene i politikken virker det mest som svak selvinnsikt.

Dessverre synes Drevland å være lite villig til å ta innover seg at cruisesaken ble som den ble på grunn av henne. For eksempel antyder hun at korrupsjonssaken ikke ville blitt noe av om hun var mann. Men det er heldigvis utenkelig at mediene ville unnlatt å skrive om det når det kommer frem en ordfører kan ha vært involvert i korrupsjon.

Boken bærer preg av at den er skrevet i en tid da hun har stått midt i det aller verste. Spørsmålet som trenger seg på, er hvorvidt denne boken i det hele tatt burde vært gitt ut nå. Av hensyn til salget er nok tidspunktet rett.

Når marerittet hennes er litt mer på avstand, ville hun nok klart å skrive en mindre nærsynt bok.

Publisert