Bergen trenger flere Brak-makere

Publisert Publisert

BRAK 20 ÅR: Brak har lært musikere å bli samfunnsborgere og proffe aktører, som kan alt fra å etablere foretak, til å fylle ut selvangivelse på rett måte. Det var ikke en selvfølge for 20 år siden, skriver Frode Bjerkestrand.

iconDenne artikkelen er over to år gammel

I musikkindustriell sammenheng var 1997 eldre steinalder. I alle fall i Bergen. For 20 år siden var rock og annen «ungdomsartet musikk» fremdeles et kulturpolitisk utskudd, som i alle fall ikke hadde noe i offentlige budsjetter å gjøre.

Vi som skrev om sånt den gangen, husker at Bergen kommunes fremste kulturpolitiker gikk så langt som å slå fast at rocken IKKE skulle få 1,5 millioner i støtte i forbindelse med en femårsplan og kulturbyåret i 2000. Behovet for å sette rocken utenfor, var altså så påtrengende at det måtte formuleres fra høyeste etasje i rådhuset.

Les også

BRAK: Rockesvindelen som ble en suksesshistorie.

Vi kan flire godt av dette i dag. Men det er verdt å reflektere over hvordan byens bestyrelse den gangen ikke så potensial i noe som dagens politikere elsker å sole seg i: Det at Bergen har et særdeles kreativt, profesjonelt og fremtidsrettet miljø for pop- og rockmusikk.

Bergen var også kjent for sitt unike og kompetente miljø på 1990-tallet, med band som Pogo Pops, Barbie Bones og Chocolate Overdose. Men den gangen var talentsprengte musikere som dette stort sett overlatt til plateselskaper og promoavdelinger i Oslo, som aldri helt skjønte hva de hadde mellom hendene.

Alle de tre nevnte bandene, og flere andre, fikk bitre erfaringer med dårlige kontrakter, treghet i systemene og usunn turnébelastning.

I 1999 kalte daværende Brak-leder Pål Fidjestøl Bergen for «Osteklokkebyen». Det var et spark til et musikkfelt som ikke hadde påfallende ambisjoner om å bli hørt utenfor bygrensene.

I dag er Brak historien om hvordan musikkmiljøet har tatt makten over sin egen bransje, den som skal leve vel uten å måtte være avhengig av å spille for døren eller være avhengig av utesteders ølsalg.

Brak har lært musikere å bli samfunnsborgere og proffe aktører, som kan alt fra å etablere foretak, til å fylle ut selvangivelse på rett måte. Det var ikke en selvfølge for 20 år siden.

Dette tungtflytende arbeidet er helt vesentlig for profesjonaliseringen av musikkfeltet i Bergen. Som igjen gir artister mulighet til å vise seg internasjonalt, og kanskje bli hørt og sett utenfor Norges trange grenser.

Brak-modellen virker. Dessuten faller den godt inn i regjeringens strategi om at også kultur skal skape næring, og kanskje bli en viktig levevei for landet i en oljefri fremtid.

Når kulturminister Linda Hofstad Helleland snakker om dette, høres det kanskje vel enkelt og pengefiksert ut. Viktigere er at musikkmiljøet ikke blir så næringsvennlig at det vipper over i ren mainstream opportunisme og alle blir helt EDM i hodet.

Les også

KULTURPENGER: Enslaved får 400.000 kroner. John Olav Nilsen får null.

Musikk fra Bergen og Vestlandet bør vokse på integritet, kvalitet og egenart. Musikere bør derfor fremdeles være skeptisk til signaler fra øverste politiske hold.

Å utvikle talenter, la dem slipe seg til og slippe dem løs på den store verden er fremdeles hardt arbeid, skolering og kunsten å koble sammen den riktige kompetansen og kanalene. Der har Brak unik erfaring og fortrinn.

Det Kulturdepartementet burde være mer opptatt av, er å bruke Brak-suksessen i Bergen til å lage en modell for andre bransjer, som kanskje trenger samme type profesjonalisering.

Spillbransjen har åpenbart potensial. Bergens spillmiljø er allerede svært kompetent og internasjonalt orientert, og kunne kanskje hatt bruk for en egen, offentlig støttet og nasjonal bransjeorganisasjon. I Bergen.

Flere kan tenke i samme baner, i en eller annen form. Standup- og humorbransjen? Performancekunstfeltet? Rollespillmiljøet? Dokumentarfilm?

Jeg tror det finnes mange fine Brak-makere i Bergen og på Vestlandet. Det vet det bare ikke selv, ennå.

Publisert