Norges nye kriger

MORTEN STRØKSNES: Utenriksminister Espen Barth Eide er en løgner.

Under min oppvekst var norsk utenrikspolitikk ganske oversiktlig. Vi var et lite land i Europas steinete ytterkant. Vi handlet med verden og var med i forsvarspakten NATO. Vi bekymret oss bare for én krig, men det var til gjengjeld tredje verdenskrig.

I de siste tiårene har vi deltatt i kriger i fjerne asiatiske og afrikanske land. Våre politikere snakker som om krig er en naturlig forlengelse av freden og demokratiet. De hermer etter sine amerikanske kolleger, når de legitimerer kriger som har kostet hundretusener av menneskeliv og ufattelige lidelser.

Ta utenriksminister Espen Barth Eide og hans redegjørelse overfor Stortinget for et par uker siden. Den handlet om krigen i Afghanistan. Fra Stortingets talerstol beskrev Barth Eide en vellykket krig. Afghanistan er blitt et bedre land. Afghanske styrker er i stand til å ivareta sikkerheten. Økonomien vokser kraftig. Det meste går etter planen, bortsett fra at vi ennå ikke har utryddet polio – det var Barth Eides budskap.

Mens utenriksministeren malte som en katt fra Stortingets talerstol, tenkte alle som har fulgt situasjonen i Afghanistan nøye: Lyver utenriksministeren med vitende og vilje? Eller er det enda verre, at utenriksministeren faktisk tror han snakker sant og er uten kontakt med virkeligheten?

Omtrent samtidig som Barth Eide sto på talerstolen, publiserte den avhengige og respekterte organisasjonen AAN (The Afghanistan Analysts Network) en rapport om sikkerhetssituasjonen. De benytter alle de best tilgjengelige kildene, og slår fast at voldsnivået i vår har vært det høyeste siden krigen startet, bortsett fra 2011. I 14 provinser, inkludert den «norske» provinsen Faryab, har man satt ny voldsrekord.

Den norske journalisten Anders Sømme Hammer kjenner situasjonen i Faryab, etter å ha fulgt den på bakken gjennom flere år. Nå er det er blitt for farlig. De afghanske styrkene som Barth Eide skryter av, kontrollerer knapt sine egne baseområder. Taliban er styrket, og nye militser dukker stadig opp.

I dokumentarserien som nylig ble vist på NRK, og i sin nye bok (Heia Kabul) tegner han et entydig bilde: Faryab og resten av Afghanistan ser ut til å «gå fullstendig i oppløsning tidligere enn de fleste trodde var mulig». Dette er nøyaktig det motsatte bildet av hva Barth Eide presenterte fra Stortingets talerstol.

Noen snakker usant til det norske folk her. Det er ikke Anders Sømme Hammer.

Millioner har flyktet fra landsbygden til slumleirer i de store byene, og knapt noen tør vende tilbake. Rekordmange søker asyl i utlandet. Rapporter om kvinners situasjon gir et så mørkt bilde at de hemmeligstemples. President Karzai, som «vi» utnevnte til konge i landet, og som har beholdt makten ved hjelp av korrupsjon og valgfusk, mangler legitimitet. I Afghanistan kaller de ham «borgermesteren av Kabul».

Hva sier det om sikkerheten at norsk ambassadepersonell ikke har lov til å forlate festningen av en ambassade i Kabul, med mindre de sitter i pansrede biler med skuddsikre vester og er omringet av en haug med bevæpnede vakter?

Slik kunne man fortsette. Barth Eides påstander lar seg tilbakevise punkt for punkt. La oss ta en titt på den afghanske økonomien. To tredjedeler av det afghanske statsbudsjettet, som til sammen er på rundt ti milliarder dollar, stammer fra internasjonale givere.

Veksten i privat sektor stammer også nesten utelukkende fra bistand og det internasjonale nærværet – vel å merke om man ser bort fra opiumsproduksjonen, som har økt hvert år siden 2001.

Hvert år mottar Afghanistan bistand av samme størrelsesorden som hele det afghanske bruttonasjonalproduktet. Det er ikke bygget opp noen industri overhodet. Afghanistan opplever den største bistandsboblen i historien. Så snart pengene blir borte – og det internasjonale samfunn har bare forpliktet seg for noen få år fremover – kan vi begynne nedtellingen mot full økonomisk kollaps.

På egen hånd ville Afghanistan aldri greid å betale for sin egen hær, om man så lot alle andre oppgaver ligge.

Barth Eide understreker at vårt «samarbeid» med Afghanistan er langsiktig. Men det finnes ikke noe «samarbeid». Vi gir 750 millioner kroner i året til verdens nest mest korrupte land frem til 2017. Afghanerne bruker pengene. Der har du veksten og samarbeidet.

Utenriksministerens redegjørelse om Afghanistan fikk en ekstra absurd dimensjon denne uken, da det ble kjent at USA har innledet forhandlinger med Taliban. I Norge ble dette presentert som en slags gladnyhet. Taliban er blitt norgesvenner.

I utenlandske media ble nyheten presentert litt annerledes. Pakistan og emiren av Qatar er meglere, mens Tyskland, Norge og Storbritannia har vært med som tilretteleggere. Afghanske myndigheter er knapt delaktige.

Utrolig nok stilte ingen Barth Eide følgende spørsmål: Når alt går riktig vei, slik du nylig informerte Stortinget om, hvorfor innleder okkupasjonsmakten i Afghanistan fredsforhandlinger med Taliban? Forsvinner ikke da hele poenget med krigen?

USA vet at krigen er tapt. De har kapitulert, og håper Taliban vil vise litt raushet.

Nå har Barth Eide bestemt at Norge skal sende et fotballag av brave norske krigere til Mali. Målene og situasjonen er høyst uklar. Kanskje det også denne gang handler om Barth Eides CV og fremtidige FN-jobb, slik det ifølge amerikanske diplomater gjorde da han ville sende norske styrker til Haiti (Wikileaks-avsløringene).

Espen Barth Eide er en løgner, og burde vært tvunget til å gå med løsnese, helt til han begynner å skille mellom snørr og barter.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER Ørjan Deisz

Morten Strøksnes
Gjestekommentator