Fotballbanens magi

Heldigvis fantes det en plass hvor alle skillene ble visket ut. Så lenge du var med å spille, var du med i gjengen.

Marie Amdam
Musiker og student

FELLESSKAPET: Etter at den gamle grusen på Møllaren ble byttet ut med Trond Mohn-finansiert kunstgress, har banen fått nytt liv. «Når jeg tenker tilbake på tiden på Djerv, så er det fellesskapet jeg tenker på», skriver Marie Amdam, som spilte på Djerv i ti år til tross for laber fotballinteresse. Fred Ivar Utsi Klemetsen

Rundt millenniumskiftet startet de ukentlig treningene med Djerv jenter 91. Et variert lag preget av unge jenter, hvor flere av spillerne var totalt uinteressert i selve sporten.

Hele vinteren trente vi inne i gymsalen på Møhlenpris skole, og gjennom hele treningen var det eneste jeg kunne tenke på det siste kvarteret. Da fikk vi spille kanonball. Det var det beste jeg visste. Ingen taktikk, ingen dribling, bare helt enkelt, ukomplisert ballspill. Om vi var ekstra heldige, fikk vi overtalt treneren vår til å spille av musikk fra mp3-spilleren sin, så vi kunne avslutte treningen med å danse til «Rosa Helikopter».

MUSIKER: Marie Amdam (til v.) er kjent fra bergensbandet Razika. Vegar Valde

Min far forsøkte iherdig å skape fotballinteresse i hjemmet. Min yngre bror spilte også på Djerv, og målet må ha vært at vi tre skulle bli «fotballgjengen» i familien, ettersom min mor slet med å interessere seg for sporten. Flere ganger dro vi på Stadion og opplevde den berusende stemningen. Guttene heiet og hoiet og koste seg, mens jeg satt fjern i blikket, så på klokken som tikket, og telte ned minuttene til vi kunne få oss en hot dog i pausen.

Pappa fortalte lidenskapelig om sin tid på juniorlaget på Molde og det året de vant Norway Cup. Mens min bror satt med store øyne, var jeg mest skuffet over at han ikke engang hadde klart å ta vare pokalen sin gjennom et langt liv.

Pappa ga ikke opp forsøket på å skape iver, så han prøvde til og med å få meg interessert i kvinnefotball. Det måtte vel være noe for meg? Dessverre til ingen nytte. Blikket var like fjernt, og fokuset lå fremdeles på klokken som tikket nedover til kampen var ferdig.

Les også

Pianolærerinnen som forandret Marie Amdams liv

Til tross for at jeg tydeligvis ble tildelt et gen uten et snev av interesse for fotball, spilte jeg på Djerv i over ti år. Dro på Dana cup og Voss cup, kom på trening og gjorde det jeg skulle.

I likhet med da jeg så på fotball, var fokuset det samme da jeg spilte kamper. Jeg satte klokken på nedtelling da kampen startet, og hadde derfor full kontroll på hvor mange slitsomme minutter det var igjen. Djerv jenter 91 vant lite. Så den beste følelsen jeg kjente på banen, var når dommeren blåste av kampen.

STASELIG: Det gamle vernede klubbhuset til SK Djerv avbildet i 2017. Da var både tak og tårn nytt. Ørjan Deisz (arkiv)

SAMLENDE: Fotballbanen på Møhlenpris har vært bydelens bankende hjerte, skriver Marie Amdam. EIRIK BREKKE (arkiv)

I ettertid har jeg flere ganger lurt på hva som fikk meg til å fortsette på laget til tross for min manglende interesse. Ti år med treninger er ganske mye for en som ikke er særlig interessert. Men når jeg tenker tilbake på tiden på Djerv, så er det fellesskapet jeg tenker på. Følelsen av å være et lag, uansett hvem vi var eller hvor vi kom fra.

For bydelen er delt. På Møhlenpris er det en stor variasjon av sosiale grupper, og har en høy andel av innvandrere. Det aller viktigste bindeleddet her er Djerv. Fotballklubben som ble startet i 1913 er fremdeles det sosiale limet i hele bydelen.

Da jeg gikk på Møhlenpris, gikk vi i klasser med elever fra hele verden. Mange hadde foreldre fra Bosnia og Somalia, som kom med fryktelige historier fra land med krig og elendighet. Og hver eneste elev kom med sin egen historie. I klasserommene var det stor forskjell på sosial, religiøs og økonomisk bakgrunn. Men heldigvis fantes det en plass hvor alle skillene ble visket ut. På fotballbanen.

Banen var bydelens store bankende hjerte. Når man møttes her, spilte det ingen rolle hvor du kom fra, hvem foreldrene dine var, hva slags Gud du trodde eller ikke trodde på. Banen var selve møteplassen, og så lenge du var med å spille, så var du med i gjengen.

Både før og etter trening var vi på banen – det var virkelig her alt skjedde. Det var som en egen liten verden. Om man slet på skolen og ikke fikk det helt til, kunne man glemme alt og føle seg god i noen timer på trening. Få tilbake den lille selvtilliten man trengte. Og selv om man verken var særlig flink eller interessert, så var det en plass å være, hvor det var plass til alle.

FOTBALLGLEDE: Stor jubel for Hassan Osman under Bergen Internasjonale Fotballturnering i 2017. Det Felles Innvandrerråd i Hordaland (DFIRH) har siden 1994 organisert fotballturnering for folk med minoritetsbakgrunn på Møhlenpris fotballbane. Rune Sævig (arkiv)

Et fotballag kan bidra med mye. I Djerv sitt tilfelle har samholdet i klubben spilt en stor rolle for integreringen i bydelen.

Ikke bare lærer man språk og kultur, men om man skaper gode sosiale miljøer på fotballagene, skaper man gode plasser for ungdommer å være. Det blir en plass hvor man ikke blir vurdert ut ifra hva man kan eller ikke kan, men alt man man skape gjennom innsats og glede. Et rom for frihet. Og den kommer ikke uten hjelp.

Rundt om i hele Norge finnes det folk som jobber for at barn og ungdommer nettopp skal få oppleve denne friheten. Alle foreldre som trener, stiller opp, kjører rundt, baker kaker og bruker fritiden sin på at ungdommene på laget skal kunne ha det best mulig. Og gjør at man ikke trenger noen forutsetninger for å være med. At man bare kan få spille. Ha det gøy. Få selvtillit av å være en del av en gjeng. Være en del av laget.