Politikk for en skummel fremtid

I verste fall er den norske offentligheten i ferd med å gå i knas. Spørsmålet er om politikerne kan redde den.

FÅR FREMTIDSRÅD: Kulturpolitikk bør være mer enn bare fordeling av kroner. På sitt beste er den nødvendig demokratibygging, skriver Frode Bjerkestrand. Heiko Junge, NTB scanpix

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Hvordan skal du lage kulturpolitikk når folk ikke snakker sammen lenger, lever i isolerte ekkokamre og knasker falske nyheter som drops?

For kulturminister Trine Skei Grande (V) bør spørsmålene gnage ekstra i bakhodet i disse dager. Arbeidet med Norges neste kulturmelding er i gang, og en ny rapport viser hvor krevende det kan bli.

Det er rådgivningsselskapet inFuture som har laget fremtidsstudien med det litt parodiske navnet «Fremtidens kultur i et brukerperspektiv».

Men før ironien tar oss, er det viktig å forstå hvorfor kulturministeren har bestilt en sånn rapport.

Les også

RETTFERDIG? Oslo-museene har dobbelt så mange besøkende som i Hordaland, men får seks ganger så mye statsstøtte.

Kultur er omtrent alt vi puster, snakker om, spiser og opplever hver eneste dag.

Den nye kulturmeldingen skal bli en oppskrift på hvordan politikken kan både bevare og utvikle kulturlivet i Norge i tiårene som kommer.

Det er lett å bli dystopisk i hodet. I rapporten heter det at samfunnet er i ferd med å utvikle seg fra ett stort fellesskap, til å bli mange små. Andelen av dem som er misfornøyd med demokratiet (!), har økt også her i Norge.

Undersøkelser fra Massachusetts Institute of Technology i USA viser at falske nyheter sprer seg seks ganger raskere enn ekte nyheter basert på fakta og reelle hendelser.

Andelen av døgnet vi er sammen med andre, er i bratt fall. Fra 1970 til 2010 gikk andelen av fritiden unge nordmenn tilbrakte i selskap med andre ned med hele 51 prosent. Samtidig er arbeidslivet i digital omstilling, som igjen reduserer behovet for fellesskap på arbeidsplassen.

Selvfølgelig har dette konsekvenser for hvordan vi forholder oss til hverandre, og til verden. Så her er vi, med ekkokamre, politisk polarisering og en offentlighet som kanskje lar seg lettere manipulere av breikjeftede demagoger.

Les også

BYANTIKVAREN: Vil stoppe boligbygging på Kjøde-tomten.

I dag opplever vi at debatten om hva som egentlig er norsk kulturfellesskap, splitter mer enn den forener.

Er det brunost og Kvikklunsj? Eller er det mangfold og toleranse? Slike konstruerte motsetninger er slitsomme og lite konstruktive. Å skaffe seg kunnskap om hvor verden er på vei, er altså ingen dum idé.

Men det å spå om fremtiden er usikker vitenskap, så her gjelder det å holde hodet høyt og blikket klart.

Rapporten gir en fin innsikt i hvordan folks kulturforbruk og dagens kulturpolitikk er skrudd sammen. Tilgjengelighet til kulturhus og andre kulturtilbud har økt kraftig de siste tiårene. Samtidig går bruken av de tradisjonelle kulturtilbudene ned, paradoksalt nok.

Desto viktigere kan det bli å gjøre kultur mer tilgjengelig, ikke minst ved å bruke nett og nye digitale løsninger.

Presset på kulturbudsjett og sterk konkurranse om offentlige kroner kan også gjøre det nødvendig med nye finansieringsløsninger. Som sponsing med skattefradrag, insentivordninger og kulturklippekort for unge.

Men rapporten har også enkelte svakheter. Blant annet er dataspill, e-sport og tilhørende aktiviteter plassert i sjangeren for marginale aktiviteter og fenomener.

Dataspill-kommentator Erik Fossum er naturlig nok i harnisk over at dataspill og potensialet som ligger i spillkulturen knapt er nevnt i rapporten. Han har gode poenger.

Over halvparten av befolkningen spiller dataspill, og mye tyder på at de fortsetter som voksne.

Her ligger det potensial for både utvikling av kulturformidling og ny næring. Og ikke minst muligheten for å utvikle et større kulturelt fellesskap, som er nettopp det politikerne ønsker seg.

En annen tankevekker er rådene om hvordan kulturpolitikk skal «selges» til en stadig mer kritisk og forvirret befolkning.

Blant annet heter det at «det blir viktigere å fremme legitimiteten til offentlig finansiert kultur», og at det «blir viktigere å trene befolkningen i kulturbruk».

Jepp, vi skal «trenes», som om vi var en flokk fjortiser på lavt blodsukker.

Les også

KRISTOFFER JONER: Ble skadet under innspillingen av jordskjelvfilm.

Her slår den statlige kulturpaternalismen gjennom, og avslører en viss mangel på selvtillit på kulturens vegne.

Rapportforfatterne kunne gjerne sagt mer om mangelen på kreativitet og samarbeid mellom sektorene i kulturlivet, og mellom de store, statsfinansierte institusjonene. I dag bruker mange av dem tiden sin til å forsvare sin egen lille post på statsbudsjettet.

Norsk kulturliv er dønn avhengig av staten, og vil være det i all overskuelig fremtid.

Men det er synd dersom kulturlivet selv mister evnen til å utvikle seg i uventede og spennende retninger. Uten råd fra fremtidsforskere eller krykker fra Kulturrådet.

I fremtiden blir det viktigere for politikken å fremme «den demokratiske samtalen, hvor befolkningens engasjement underbygges uten å svekke uenighetsfellesskapet», heter det i rapporten.

Målet er fagert og høythengende, men bør likevel stå på den nye kulturmeldingens forside, når den kommer en gang på seinhøsten.

Kulturpolitikk bør være mer enn bare fordeling av kroner. På sitt beste er den nødvendig demokratibygging.