Strenge tider

Ap frykter plutselig åpne grenser med Frp i regjering. Jerntriangelet i norsk asylpolitikk er gjenopprettet, i en hardere form.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Marvin Halleraker

«Kan Fremskrittspartiets parlamentariske leder garantere at det ikke blir liberalisering på innvandringsfeltet med Venstre inn i regjering?» Aps nye innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani snudde verden på hodet da han stilte dette spørsmålet på Stortinget denne uken.

Den nye linjen i asylpolitikken er ufrivillig morsom. Etter å ha kjørt en knallhard valgkamp mot Frp, er nå Aps store bekymring at Venstre skal åpne Norges grenser.

I høst startet Ap stortingsperioden med å kreve liberaliseringer for enslige mindreårige asylsøkere. Nå mener Gharahkhani at kontroll på grensene er det viktigste.

Ap har nok lenge ønsket å vri oppmerksomheten vekk fra Giske-saken og over på politikk. Denne uken brukte partiet det eldste Frp-trikset i boken: Si noe kontroversielt om asyl, og du får all oppmerksomheten.

Gharahkhanis utspill er ikke ukontrollert hofteskyting. Partileder Jonas Gahr Støre var kjapt ute med å rose han på Twitter etter Politisk kvarter på P2 torsdag morgen.

Om noen skulle være i tvil: Ap prøver nå ut en ny linje i innvandringspolitikken. Tydelig og streng har ikke vært det mest fremtredende det siste årene. Siden Jonas Gahr Støre tok over som partileder, har det vært uklart hvor partiet egentlig har ønsket å ligge. På sitt første landsmøte som partileder tok han til orde for å ta imot 10.000 syriske flyktninger over to år.

Det gamle jerntriangelet bestående av Ap, Høyre og Frp hadde dermed fått synlige tegn på rustskader.

Under flyktningkrisen, fant partiet sammen med regjeringen for å stramme inn. Men Ap har ikke gått med på alle innstrammingene regjeringen har ønsket.

Blant forslagene Støre har sagt nei til, er endringene som gikk på familiegjenforening. Når Gharahkhani nå trekker frem familieinnvandring som et av stedene nåløyet bør bli trangere, er det et klart steg i en strengere retning.

Les også

Hans Mjelva: - LO mista Trond Giske, men vart kvitt Hans Kristian Amundsen.

Det aller nyeste denne uken er likevel at Ap skal være en dominerende stemme i innvandringsdebatten.

Under Jens Stoltenberg var linjen streng, men stemmen utad spak. SV vet alt om dette. Stoltenberg var urokkelig, blant annet når det gjaldt lengeværende barn på mottak. Tidvis engasjerte han seg personlig i å holde linjen, når underordnede begynte å vakle.

Men Ap har aldri vært en dominerende stemme i debatten. Det var sjelden noe ønske om å sende signaler for å avskrekke. Jo visst, partiet fryktet hvilken signaleffekt de ytterst få liberaliseringene kunne få. Men i debatten var partiet mest mulig fraværende.

Eksempelvis frontet sjelden statsråden asylsaker da de rødgrønne satt med makten. Det var statssekretærer som ble sendt ut i krigen for å forsvare regelverket, når enkeltsaker vakte engasjement i og utenfor partiet. Denne praksisen ble dratt så langt at det nærmest ble et demokratisk problem at statsråden selv så sjelden forsvarte regjeringens politikk.

Til tross for at han tidvis spilte en tydelig rolle internt i regjeringen, snakket Stoltenberg nær sagt aldri om innvandring.

NY OG TYDELIGERE: Aps nye innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani fra Drammen snakker både høyt og tydelig om innvandringspolitikk. Han markerer en ny linje i partiet. Roald, Berit / NTB scanpix

Tidligere innvandringspolitiske talspersoner, som Lise Christoffersen og Stein Erik Lauvås, har ikke markert seg nevneverdig. Nå ser det ut som de har funnet en person som evner å snakke både høyt og forståelig.

Når Ap har bestemt seg for å bli en dominerende stemme, betyr det at partiet har innsett at tidene har endret seg. Før kunne både Høyre og Ap tone ned innvandringsdebatten, vel vitende om at det tjente Frp hver gang de løftet stemmen.

Men det er ikke lenger mulig å ignorere innvandring som politisk sak. Det er en av de absolutt viktigste politiske sakene i Europa, og det må også norske partier reflektere. Sosialdemokratiske partiers sviktende evne til å håndtere saken, er antagelig en av grunnene til at de stadig er svekket i valg.

Les også

– «Bibelen» vil neppe hjelpe Arbeidarpartiet ut av krisa

Støre har blitt oppfattet som noe mer innvandringsliberal enn Stoltenberg. Jeg vet ikke om det stemmer. Men snuoperasjonen betyr at Ap mener veien tilbake til et 30-prosentsparti ikke går gjennom innvandringsliberalismen.

Samme hvilket spor Ap velger i asylpolitikken, innebærer valget en risiko. Ikke noe annet parti har velgere som er så splittet i synet på innvandring. Partiet favner velgere som ønsker strengest mulig politikk, både når det gjelder asyl og arbeidsinnvandring. Men til forskjell fra Frp og Høyre, har også Ap en betydelig andel velgere som synes det er viktig med en human og liberal asylpolitikk. Det er umulig å tilfredsstille alle.

Lekkasjen fra Ap til SV var massiv i høstens stortingsvalg. Den blir neppe mindre nå, med mindre partiet tar et skritt til venstre i andre politiske saker.

Men kanskje er det nettopp det vi vil se fra Ap fremover: Noe mer venstreorientert politikk i saker som gjelder arbeidsliv, privatisering, skole og klima, men en langt mer restriktiv linje på innvandring.