Politisk kostymeskifte

Mens Frp bader, stjeler Senterpartiet klærne deres. Samtidig prøver Ap å finne en Sp-kjeledress i riktig størrelse. Partienes imagebytter sier mye om norsk politikk.

Ap-politikere høres ut som Sp-ere, Høyre-folk ser ut som arbeiderpartimenn, Sp-ere snakker som Frp-ere.

I disse Halloween- og indianer-dager er det lett å bli forvirret.

Ingrid Heggø representerer Arbeiderpartiet på Stortinget, og det har hun gjort i over 12 år. Men siden hun kommer fra Sogn og Fjordane, er det lett å forveksle henne med en senterpartist, slik finansministeren gjorde denne uken.

Heggø anklaget regjeringen for ikke å ville «ta hele landet i bruk». Finansminister Siv Jensen (Frp) svarte med å ramse opp Høyre- og Frp-regjeringens tiltak for distriktene, og la til: « ... som jeg er spent på om Senterpartiet kommer til å støtte».

På bakerste rad i salen satt Liv Signe Navarsete og smilte. Sp fikk visst inn to representanter fra fylket likevel.

Det var tidligere Høyre-leder Jan P. Syse som en gang anklaget Arbeiderpartiet for å stjele klærne deres mens de badet. Syse fremsto en smule indignert for at partiet som hadde protestert mot Høyres liberaliseringer plutselig selv skulle være et moderniseringsparti.

Men så var det forfatter Oscar Wilde som skrev at «Imitasjon er den mest oppriktige formen for smiger som middelmådighet kan gi til storhet».

I årets valgkamp prøvde Ap å ta Senterpartiets klær for å ta distriktsvelgerne og SVs klær for å vinne ulikhetsdebatten. Det ble lag-på-lag med feil størrelse og ukledelige farger.

Partienes kostymeskifte er mer enn bare velgertaktisk kynisme, selv om det også er det. Imitasjonene er tegn i tiden.

En gang var Aps omfavnelse av Willochs liberaliseringer markeringen av slutten på den gamle arbeiderpartistaten. Nå er Aps nye klær fra Felleskjøpet den beste illustrasjonen på motbevegelsen mot regjeringens sentraliserings- og sammenslåingspolitikk.

Hvis Aps dreining på 1980-tallet var Høyres seier, er Høyres venstredreining det siste tiåret en seier for Ap. På veien mot regjeringsmakten har Høyre fredet sykelønnen og lagt seg til en mykere retorikk, helt eksplisitt presentert av Erna Solberg i «Mennesker, ikke milliarder».

Den vendingen sier kanskje mer om Norge enn hva man kan lese ut av et valgresultat.

Et annet klestyveri er det Sp som står bak. I samme spørretime som Heggø ble oppfattet som senterpartist, var Sp-politikerne til forveksling like Frp-erne, da representanten Sigbjørn Gjelsvik raljerte mot at «folk flest» har fått avgiftsøkninger på fly og drivstoff.

Dette kostymeskiftet startet da regjeringen i fjor foreslo å øke avgiftene på diesel og bensin. Det siste året har partiets favorittaktivitet vært å håne Frp for alle bom- og bilavgiftskamelene som Siv Jensen har svelget.

For velgerne er dette selvsagt forvirrende. Det er Frp som er bilistenes parti, er det ikke? Det er vel Senterpartiet, ikke Ap, man skal stemme hvis man vil kjempe for distriktene?

Politikkens mangfold blir mindre. Retorikken blir likere. «Ta hele landet i bruk» var en gang Senterpartiets slagord; nå triller ordene naturlig ut av munnen på både SV-ere og Frp-ere.

Det er ikke alltid lett å se hva som er retorikk og hva som er politikk, men velgerne er ikke dumme.

For eksempel gjennomskuet de at Ap ikke var et fullgodt distriktsparti, uansett hvor hardt Jonas Gahr Støre og kameratene prøvde å fremstå som bygdenes bestevenner. I stedet skapte Ap problemer for seg selv med å hausse opp distriktsopprøret, og de ga dermed bare mer oppmerksomhet til noe som var en vinnersak for et annet parti.

Akkurat den samme tabben gjorde Ap da de prøvde å ta eierskap til ulikhetsdebatten, uten å ta innover seg at sosialistklærne ikke lenger passet. Det var SV og Rødt som tjente på debatter om ulikhet og profitt i velferden, fordi de har troverdighet.

Alle bør være skeptiske når de ser partiene endre retorikk.

Likevel, dette er hvordan politikken utvikler seg. Alt er en reaksjon på noe. Hvis et parti mister noe av sitt særpreg, som veipartiet Frp, tar noen andre det. Hvis en regjering går for langt i en retning, går opposisjonen langt i den motsatte retningen, som i distriktspolitikken.

Og når endringer er kommet for å bli, som liberaliseringene på 1980-tallet, blir alle partiene mer like.

Kanskje er det sånn at alt kler den smukke, men så lekre er det ingen partier som er.